Jeg lurer litt på hvorfor det er helt greit at en 18-år gammel jente blir sammen med en som er 24 år gammel, atlså 6 år eldre, mens det er på grensen til ekkelt og rart hvis en jente på 18 år blir i sammen med en gutt som er 17, eller i aller verste fall 16.
Greit nok at gutter modnes litt senere enn jenter, men ser vi ikke litt vel stort på oss selv nå? Er det et svar på undertrykkingen vi har hatt som jenter i mange år, et symbol på vår likestilling, eller skal jeg si overstilling ovenfor gutter som gjør at vi tror vi er 6 år bedre enn dem.
Jeg lurer litt på hva gutter syns om den saken? Føler dere dere ikke at det er litt nedverdigende at dere må finne dere yngre jenter?
søndag, oktober 31, 2004
lørdag, oktober 30, 2004
kjærlighet
Det er skremmende å tenke på at jo mer du blir kjent med en person, jo mer oppmerksom blir du på alle sidene til denne personen, og alle personer har mange negative sider. Skulle ønske jeg kunne fjernet bjelken i mitt eget øye før jeg fjernet flisen i andres. Det er så utrolig vanskelig å elske alle, elske mennesker med Guds kjærlighet. Og tenk at det er faktisk de menneskene vi egentlig ikke liker så godt, som virker teite, håpløse, overflatiske og frekke som trenger kjærligheten vår mest. Det er som dalai lama sa: "Om du noen gang ikke får det smilet du forventer, vær sjenerøs og gi dem ditt, for ingen trenger et smil mer enn den som ikke klarer å smile til andre." Og akkurat slik er det jo med kjærlighet. De som ikke klarer å vise kjærlighet til andre, de som ikke har funnet Gud, ingen trenger Han og hans og din kjærlighet mer. Og det er akkurat disse tilfellene vi har så lett for å gi opp på og unngå, når det er disse som virkelig trenger kjærligheten aller mest.
Så har du den kjærligheten mellom gutt og jente. Tine sa en gang at kanskje det hun ønsket seg mest med en kjærest var at hun kunne finne en hun kunne stole 100% på og dele absolutt alt med. Nå er jeg et spesielt håpløst tilfelle når det gjelder dette, men hallo. Jeg ser bare ikke for meg hvordan jeg kan møte en gutt jeg kan dele absolutt alt med, når jeg sliter nok med å snakke med mine nærmeste venner, som jeg tross alt har kjent hele livet, vært uvenn med halve livet for så igjen og vært bestevenner resten av livet med. Tine sa også en gang at jeg var gift med Gud, og jo takk, jeg tror jeg er det. Gutter er sikker ikke helt tingen for meg.
Likevel er jo ikke helt uinteressert i gutter heller da. Oppi hodet mitt kan det alltid svirre noen gutter, og for å si det som jeg sa når jeg var mindre, og om mulig hadde enda mindre greie på slike ting enn nå, hvis han hadde spurt om jeg ville blitt sammen med ham ville jeg nok sagt ja.
Jeg leste om det i bibelen litt. I 1. korinterne kapittel 7 står det en del om dette. Først sier Paulus at han skulle ønske alle var som han (altså ikke var gift) men at han vet at alle har forskjellige nådegaver. Videre skriver han:
25 Om de ugifte har jeg ikke noe bud fra Herren. Men jeg sier min egen mening, og ved Herrens miskunn er det gitt meg å være tro. 26 På grunn av den nødstid vi lever i, mener jeg det er godt for et menneske at det fortsetter å være ugift. 27 Er du bundet til en kvinne, så prøv ikke å bli fri. Er du ikke bundet, så finn deg ingen kone. 28 Om du likevel gifter deg, gjør du ingen synd, og om en ung pike gifter seg, synder hun ikke. Men de gifte vil få vanskeligheter som livet fører med seg, og dette vil jeg gjerne spare dere for.
(...)
Jeg vil at dere skal være fri for bekymringer. Den ugifte har omsorg for det som hører Herren til, hvordan han kan være til behag for Herren. 33 Men den som er gift, har omsorg for det som hører verden til, hvordan han kan være sin kone til lags, 34 og så blir han splittet. Den ugifte kvinne og den unge pike har omsorg for det som hører Herren til, for å være hellig både på kropp og sjel. Men den gifte kvinne har omsorg for det som hører verden til, hvordan hun kan være sin mann til lags. 35 Jeg sier dette til deres eget beste, ikke for å sette en felle for dere, men for at dere skal kunne leve sømmelig og holde dere trofast til Herren uten å bli trukket bort av noe. 36 Om noen mener at han kommer inn i et usømmelig forhold til piken sin, fordi han er i sin fulle kraft, og det må så være, da skal han gjøre som han vil: La dem gifte seg, han synder ikke med det. 37 Men den som står fast i sitt forsett, som ikke kjenner seg under noen tvang og har herredømme over sin egen vilje og har bestemt seg til å la piken være som hun er, han gjør vel i det. 38 Så gjør altså den rett som gifter seg med piken sin, og den som ikke gifter seg, gjør bedre. 39 En kvinne er bundet så lenge mannen hennes lever. Dersom mannen dør, er hun fri til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren. 40 Men hun vil være lykkeligere om hun lever alene, etter min mening. Og jeg mener da også å ha Guds Ånd.
Altså tenkte jeg at det kanskje ikke var meningen at jeg skulle finne noen. Det jeg har uthevet her har jeg uthevet for min egen del. Jeg sier ikke at dere ikke skal finne dere noen, for all del, det ser dere også hvis dere leser her. Men kanskje det ikke er meningen for meg?
Jeg vil i allefall være veldig oppsatt på noe av det jeg også skrev i går. At vi alle søker enhet, og enheten mellom mann og kvinne ikke er den fullkomne enhet, bare enheten med Gud er det.
Så har du den kjærligheten mellom gutt og jente. Tine sa en gang at kanskje det hun ønsket seg mest med en kjærest var at hun kunne finne en hun kunne stole 100% på og dele absolutt alt med. Nå er jeg et spesielt håpløst tilfelle når det gjelder dette, men hallo. Jeg ser bare ikke for meg hvordan jeg kan møte en gutt jeg kan dele absolutt alt med, når jeg sliter nok med å snakke med mine nærmeste venner, som jeg tross alt har kjent hele livet, vært uvenn med halve livet for så igjen og vært bestevenner resten av livet med. Tine sa også en gang at jeg var gift med Gud, og jo takk, jeg tror jeg er det. Gutter er sikker ikke helt tingen for meg.
Likevel er jo ikke helt uinteressert i gutter heller da. Oppi hodet mitt kan det alltid svirre noen gutter, og for å si det som jeg sa når jeg var mindre, og om mulig hadde enda mindre greie på slike ting enn nå, hvis han hadde spurt om jeg ville blitt sammen med ham ville jeg nok sagt ja.
Jeg leste om det i bibelen litt. I 1. korinterne kapittel 7 står det en del om dette. Først sier Paulus at han skulle ønske alle var som han (altså ikke var gift) men at han vet at alle har forskjellige nådegaver. Videre skriver han:
25 Om de ugifte har jeg ikke noe bud fra Herren. Men jeg sier min egen mening, og ved Herrens miskunn er det gitt meg å være tro. 26 På grunn av den nødstid vi lever i, mener jeg det er godt for et menneske at det fortsetter å være ugift. 27 Er du bundet til en kvinne, så prøv ikke å bli fri. Er du ikke bundet, så finn deg ingen kone. 28 Om du likevel gifter deg, gjør du ingen synd, og om en ung pike gifter seg, synder hun ikke. Men de gifte vil få vanskeligheter som livet fører med seg, og dette vil jeg gjerne spare dere for.
(...)
Jeg vil at dere skal være fri for bekymringer. Den ugifte har omsorg for det som hører Herren til, hvordan han kan være til behag for Herren. 33 Men den som er gift, har omsorg for det som hører verden til, hvordan han kan være sin kone til lags, 34 og så blir han splittet. Den ugifte kvinne og den unge pike har omsorg for det som hører Herren til, for å være hellig både på kropp og sjel. Men den gifte kvinne har omsorg for det som hører verden til, hvordan hun kan være sin mann til lags. 35 Jeg sier dette til deres eget beste, ikke for å sette en felle for dere, men for at dere skal kunne leve sømmelig og holde dere trofast til Herren uten å bli trukket bort av noe. 36 Om noen mener at han kommer inn i et usømmelig forhold til piken sin, fordi han er i sin fulle kraft, og det må så være, da skal han gjøre som han vil: La dem gifte seg, han synder ikke med det. 37 Men den som står fast i sitt forsett, som ikke kjenner seg under noen tvang og har herredømme over sin egen vilje og har bestemt seg til å la piken være som hun er, han gjør vel i det. 38 Så gjør altså den rett som gifter seg med piken sin, og den som ikke gifter seg, gjør bedre. 39 En kvinne er bundet så lenge mannen hennes lever. Dersom mannen dør, er hun fri til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren. 40 Men hun vil være lykkeligere om hun lever alene, etter min mening. Og jeg mener da også å ha Guds Ånd.
Altså tenkte jeg at det kanskje ikke var meningen at jeg skulle finne noen. Det jeg har uthevet her har jeg uthevet for min egen del. Jeg sier ikke at dere ikke skal finne dere noen, for all del, det ser dere også hvis dere leser her. Men kanskje det ikke er meningen for meg?
Jeg vil i allefall være veldig oppsatt på noe av det jeg også skrev i går. At vi alle søker enhet, og enheten mellom mann og kvinne ikke er den fullkomne enhet, bare enheten med Gud er det.
fredag, oktober 29, 2004
Gud
Jeg leste en gang en kommentar på en blogg der vedkommende kritiserte kristne folk for å altid måtte nevne Gud og med bibelen når de forklarte eller begrunnet en sak. Akkurat der må jeg vel si meg enig på en måte, fordi vi gjør det. Jeg gjør det hele tiden. Etter jeg ble kristen tror jeg ganske mange av bloggene mine handler om kristendom, og selv om de ikke gjør det, så får de et lite snev av det fordi om. Grunnen er nokså enkel. Å være kristen er ikke som å spille fotball eller teater for den saks skyld. Å være kristen er ikke en hobby du utøver på møtene på lørdagene, cellegruppa på tirsdagene og på diverse kristne leirer. Å være kristen er ikke en hobby, det er livet ditt. Kristendommen handler om å ære Gud gjennom absolutt alt du gjør, og gjøre alt for Ham. Jeg er like kristen når jeg sitter på do, tar bussen, gjør lekser, har en prøve, kjører bil, er på russakro, spiser middag eller skriver på bloggen min, som jeg er når jeg er på møter, cellegrupper og lovsangskonserter. Derfor kan ikke vi kristne legge vekk Gud når vi argumenterer for en sak eller skriver et innlegg på bloggen. Fordi Gud er der for oss hele tiden, og alt vi gjør hele tiden gjør vi for ham. Derfor vil alt vi sier alt vi gjør, gjøres med utgangspunkt i Han, og da er det klart dette vil vises igjen. Irriterende? Eneste rådet jeg kan gi er å bli kristen selv da vel.
Når jeg skriver på bloggen min, har jeg også alltid tenkt at de fleste som leser den er kristne. I det siste har jeg jo oppdaget, ikke for å nevne navn,(av den enkle grunn at det er noen anonyme som jeg ikke vet navnet til) at det er flere som leser bloggen min en jeg kanskje først trodde, og det kan være mange der ute som jeg egentlig ikke vet hvem er i det hele tatt. Så for dere som ikke har tatt imot Jesus må jeg kanskje fortelle litt om Ham.
Har du noen gang følt deg utilfreds? At du mangler noe i livet ditt? At hele tiden søker du etter glede og mening i livet, men du får det aldri helt til. Alle mennesker søker enhet. Vi er ganske genialt lagt sånnt sett, uten vår trang til enhet hadde vi ikke materielt sett overlevert og fått formert oss. Først av alt får vår søken til enhet utspill i mat. Når du stapper noe inni munnen din, forenes du og maten sammen. Når en baby suger på tommeltott eller en tutt får han enhet. Når noen piller seg i nesen forenes nesen og fingeren. Dette er kanskje noen av de mest banale formene får enhet, men du ser tegningen? Likevel blir ikke mennekser helt fornøyd med bare mat og nesepilling. De fortsetter å søke, etter noe mer. Dermed finner jenter og gutter sammen i enhet. Det begynner kanksje med tungekyssing som også er en enhet. Eller kanskje den enkle trygge handlingen som å holde hverandre i hendene. Sex er en form for materiell enhet. Tilfredstiller dette helt? Jeg er kanskje ikke rette personen til å uttale meg om det, men det er nok en grunn til at ca 50% av alle som gifter seg skiller seg igjen. Forholdet mellom gutt og jente er heller ikke perfekt, det er heller ikke nok. Fortsatt søker vi, fortsatt er vi ikke fornøyde. Det vi alle søker er Gud. Bare Han kan gjøre oss hundre prosent fornøyd. Grunnen?
I vår verden kan du ikke si at noe er langt uten å ha sett noe kortere. Du kan ikke si at noe er stygt uten å ha sett noe vakkert. Du kan ikke oppleve noe godt uten å ha opplevd smerte. Fordi i vår verden trenger du alltid å sammenligne alt. Dette gjør at livene våre blir litt stressende, hele tiden opp og ned med sorger og gleder. Men Gud er enhet. Han gir fred. Å oppleve glede hos han er å oppleve bare kjærlighet og godhet hele tiden. Han er den enheten vi alle søker, han kan gi oss alle fred.
Så hvordan komme til Gud? Hvordan oppleve denne freden? Vel Gud er så utrolig god mot oss, at han har gitt oss sin sønn Jesus, slik at hver av dem som tror på ham skal få evig liv med Gud. Så egentlig er det ganske enkelt, bare til å tro på Jesus. Akkurat det kan være litt lettere sagt enn gjort, det tok lang tid før jeg lærte meg å tro på Jesus. Rudi Myntevik sa det ganske bra i går. Kjærlighet og tro handler ikke så mye om følelser, det handler om valg. Det er rett og slett litt å bare ta det valget, så vil Gud være med deg på veien å vise deg den hele tiden og hjelpe deg gjennom det.
Hvis du søker, vil du kanskje komme innom mange ting. Kanskje tror du at du finner det du søker i blant for eksempel heksekraft eller andre religioner, livssyn eller sekter. Da må jeg si, det finnes bare en Gud. Alle religionene søker etter denne samme Gud, de bare tilber Ham på forskjellige måter. Ikke la deg skremme av kjedelige gudstjenester, ikke la deg friste av nye spennendes religioner å livssyn. Kjenner du en søken etter Gud i hjertet ditt, etter noe som du egentlig ikke helt vet hva er, kan jeg love deg at det er Gud du søker. Jeg har vært innom så mye selv, så jeg vet hva det går ut på, men bare Jesus og Gud kan gi deg den sanne freden og kjærligheten du søker etter.
Jeg tror alle kjenner denne utilfredsheten, jeg vet at akkurat du også kjenner den i hjertet ditt. Men kanskje klarer du ikke tro på en Gud, det virker så uvirkelig. Se rundt deg! Virker ikke alt du ser rundt deg like uvirkelig? Jeg tror på Darwins utviklingsteori. Jeg tror vi har utviklet oss i årenes løp fra en celle og til dem vi er i dag. Jeg har ikke problemer med å tro det. Men det jeg har store problemer med å tro er at alt dette skjedde med en tilfeldighet. At denne cella bare helt tilfeldig bestemte seg for å bli det utrolig innvikla, unike samfunnet vi har i dag, med mennesker, natur, dyr, vær, følelser og tanker bare helt tilfeldig. Jeg tror det står en Gud bak, som gjorde alt dette mulig. En Gud som har en plan med alt.
Men altså, det er mye mer som kunne blitt sagt. Og akkurat du har sikkert din egen grunn til å ikke bli kristen. Du har sikkert et spørsmål eller en motforestilling. Pliiis si den til meg. Så skal jeg svare og argumentere og forklare. Dette gjelder spesielt mine anonyme venner :P hvis dere ikke er kristne da? hmm...jaja... har forresten smakt farse i brød for første gang i dag. Vil gjerne ha en liten spørreundersøkelse der også jeg, hvor mange vet hva dette er? Og mens vi er i gang, hvor mange ser optimistisk på framtiden for verden?
Når jeg skriver på bloggen min, har jeg også alltid tenkt at de fleste som leser den er kristne. I det siste har jeg jo oppdaget, ikke for å nevne navn,(av den enkle grunn at det er noen anonyme som jeg ikke vet navnet til) at det er flere som leser bloggen min en jeg kanskje først trodde, og det kan være mange der ute som jeg egentlig ikke vet hvem er i det hele tatt. Så for dere som ikke har tatt imot Jesus må jeg kanskje fortelle litt om Ham.
Har du noen gang følt deg utilfreds? At du mangler noe i livet ditt? At hele tiden søker du etter glede og mening i livet, men du får det aldri helt til. Alle mennesker søker enhet. Vi er ganske genialt lagt sånnt sett, uten vår trang til enhet hadde vi ikke materielt sett overlevert og fått formert oss. Først av alt får vår søken til enhet utspill i mat. Når du stapper noe inni munnen din, forenes du og maten sammen. Når en baby suger på tommeltott eller en tutt får han enhet. Når noen piller seg i nesen forenes nesen og fingeren. Dette er kanskje noen av de mest banale formene får enhet, men du ser tegningen? Likevel blir ikke mennekser helt fornøyd med bare mat og nesepilling. De fortsetter å søke, etter noe mer. Dermed finner jenter og gutter sammen i enhet. Det begynner kanksje med tungekyssing som også er en enhet. Eller kanskje den enkle trygge handlingen som å holde hverandre i hendene. Sex er en form for materiell enhet. Tilfredstiller dette helt? Jeg er kanskje ikke rette personen til å uttale meg om det, men det er nok en grunn til at ca 50% av alle som gifter seg skiller seg igjen. Forholdet mellom gutt og jente er heller ikke perfekt, det er heller ikke nok. Fortsatt søker vi, fortsatt er vi ikke fornøyde. Det vi alle søker er Gud. Bare Han kan gjøre oss hundre prosent fornøyd. Grunnen?
I vår verden kan du ikke si at noe er langt uten å ha sett noe kortere. Du kan ikke si at noe er stygt uten å ha sett noe vakkert. Du kan ikke oppleve noe godt uten å ha opplevd smerte. Fordi i vår verden trenger du alltid å sammenligne alt. Dette gjør at livene våre blir litt stressende, hele tiden opp og ned med sorger og gleder. Men Gud er enhet. Han gir fred. Å oppleve glede hos han er å oppleve bare kjærlighet og godhet hele tiden. Han er den enheten vi alle søker, han kan gi oss alle fred.
Så hvordan komme til Gud? Hvordan oppleve denne freden? Vel Gud er så utrolig god mot oss, at han har gitt oss sin sønn Jesus, slik at hver av dem som tror på ham skal få evig liv med Gud. Så egentlig er det ganske enkelt, bare til å tro på Jesus. Akkurat det kan være litt lettere sagt enn gjort, det tok lang tid før jeg lærte meg å tro på Jesus. Rudi Myntevik sa det ganske bra i går. Kjærlighet og tro handler ikke så mye om følelser, det handler om valg. Det er rett og slett litt å bare ta det valget, så vil Gud være med deg på veien å vise deg den hele tiden og hjelpe deg gjennom det.
Hvis du søker, vil du kanskje komme innom mange ting. Kanskje tror du at du finner det du søker i blant for eksempel heksekraft eller andre religioner, livssyn eller sekter. Da må jeg si, det finnes bare en Gud. Alle religionene søker etter denne samme Gud, de bare tilber Ham på forskjellige måter. Ikke la deg skremme av kjedelige gudstjenester, ikke la deg friste av nye spennendes religioner å livssyn. Kjenner du en søken etter Gud i hjertet ditt, etter noe som du egentlig ikke helt vet hva er, kan jeg love deg at det er Gud du søker. Jeg har vært innom så mye selv, så jeg vet hva det går ut på, men bare Jesus og Gud kan gi deg den sanne freden og kjærligheten du søker etter.
Jeg tror alle kjenner denne utilfredsheten, jeg vet at akkurat du også kjenner den i hjertet ditt. Men kanskje klarer du ikke tro på en Gud, det virker så uvirkelig. Se rundt deg! Virker ikke alt du ser rundt deg like uvirkelig? Jeg tror på Darwins utviklingsteori. Jeg tror vi har utviklet oss i årenes løp fra en celle og til dem vi er i dag. Jeg har ikke problemer med å tro det. Men det jeg har store problemer med å tro er at alt dette skjedde med en tilfeldighet. At denne cella bare helt tilfeldig bestemte seg for å bli det utrolig innvikla, unike samfunnet vi har i dag, med mennesker, natur, dyr, vær, følelser og tanker bare helt tilfeldig. Jeg tror det står en Gud bak, som gjorde alt dette mulig. En Gud som har en plan med alt.
Men altså, det er mye mer som kunne blitt sagt. Og akkurat du har sikkert din egen grunn til å ikke bli kristen. Du har sikkert et spørsmål eller en motforestilling. Pliiis si den til meg. Så skal jeg svare og argumentere og forklare. Dette gjelder spesielt mine anonyme venner :P hvis dere ikke er kristne da? hmm...jaja... har forresten smakt farse i brød for første gang i dag. Vil gjerne ha en liten spørreundersøkelse der også jeg, hvor mange vet hva dette er? Og mens vi er i gang, hvor mange ser optimistisk på framtiden for verden?
onsdag, oktober 27, 2004
Oppgv: Eit moderne eventyr på ditt sidemål - skal levere det på fredag, så hvis noen har noe å rette på, evt komme med en bedre overskrift eller navn på Draumejenta blir jeg superglad ;)
DRAUMEJENTA SOM INGEN KUNNE NÅ
Det var ein gong ei jente som var så god og grei, ven og vakker. Dei kalla henne berre Draumejenta, for ho var så god at ingen riktig kunne tru ho kunne vera sann. Ho var den vakraste og mest populære jenta på skulen, ho hadde dei kulaste kleda og dei kulaste venane. Ho var flink på skulen og var godt likt av alle. Ho hadde alt ho kunne ynskja seg. Likevel var ho ikkje nøgd. Det var noko som mangla, nemleg ein ho kunne dela livet sitt med, ein snill og god kjæraste. Det var ikkje det at der ikkje var nok interesserte, men ho var så kresen, at ho likte ingen av dei.
Ein dag då Draumejenta sat og tasta på hennar nye berbare ibook macintosh, fekk ho ein glimrande idé. Ho ville leggja ut eit bilete av seg sjølv på ”deiligst.no”. Då kunne gutar frå heile verda sjå henne, og ein av desse måtte vel vera draumeprinsen ho lengta etter.
Om ikkje ho fann draumeprinsen, var det i alle fall mange gutar der ute i verda som tykte ho var draumeprinsessa deira. Ryktet om Draumejenta spreidde seg ut til alle unge gutar, og alle som ein ville dei ha henne. Ho fekk e-post på e-post og måtte laga ei eiga gruppe på msn-en der ho la alle dei tusen beundrarane som kontakta henne. Men ingen av dei interesserte henne. Etter kvart som ho fekk fleire og fleire e-postar, oppdaga ho at mange av e-postane var like. Det var ikkje personlege e-postar ho hadde fått. Gutane hadde nemleg tykt at Draumejenta var så fantastisk, at dei aldri kunne skriva noko sjølv som var verdig nok for henne. Derfor sendte dei henne berre e-postar med vakre kjærleiksdikt og søte kjedebrev dei hadde funne på Internett.
Langt, langt vekke sat tre gutar og spelte data. Den eine av gutane var den fornuftigaste av dei tre, han var og den smartaste. Dei kalla han Mac’rn fordi han hadde macintosh i staden for pc. Dei to andre var dei rake motsetningane til Mac’rn. Dei var pc-gutar, og den einaste grunnen til at dei var saman med Mac’rn var fordi dei trengde vettet hans når dei skulle kopla saman maskinane.
Som alle andre gutar i verden, hadde også dei to pc-gutane høyrt om denne fantastiske draumejenta. Dei hadde sete og spelt data både lenge og vel, natt og dag, og nå byrja dei å verta trøytte av både skyting og strategi. No var det på tida at også dei sjekka ut denne Draumejenta på ”deiligst.no”. Pc-gutane likte kva dei såg, ja dei likte så godt denne venleiken at også dei måtte prøva lukka å få henne. Mac’rn vart nysgjerrig på kva dei to pc-gutane dreiv på med, og måtte også han bort for å sjå på Draumejenta. Andletet hans fekk eit drøymande utrykk. Han visste umiddelbart at ho var den rette jenta for han. Dei to pc-gutane lo når dei såg han. ”LOL,” sa dei. ”Trur du verkeleg at du har sjanse på ho der? Du som bare har ein dårleg macintosh? Nei her må det pc-gutar til!” Mac’rn brydde seg lite om kva dei sa. ”Eg vil no prøva eg òg,” sa han, og så sat dei seg ned framfor kvar sin datamaskin for å prøva å vinna Draumejenta.
Den fyrste pc-guten ville finna noko heilt spesielt å gje til Draumejenta. Han ville sende henne eit vakkert kjærleiksdikt. Men det kunne ikkje berre vera noko vas han laga sjølve, det måtte vera noko verkeleg profesjonelt. Derfor leita han på Internett for å finna eit riktig så vent dikt, eit dikt som var like vent som draumejenta sjølv. Til slutt fann han det han leita etter, og han sendte det på e-post til Draumejenta. Han var riktig så fornøgd med seg sjølv, for vakrare ord enn det han hadde funne hadde han aldri høyrt. No måtte Draumejenta falle for han. Men det varte og rakk, og pc-guten høyrde ingenting frå draumejenta.
Då var det den andre pc-guten sin tur til å prøva seg på draumejenta. Også han ville senda henne noko heilt spesielt, men han ville ikkje senda nokon sparsame ord. Han ville heller prøva seg med eit bilete. Eit bilete seier tross alt meir enn tusen ord. Men sjølv var han ikkje verdig til å ta eit bilete til draumejenta, aldri kunne han skapa noko som var vent nok for ein venleik som ho. Han måtte finna noko riktig profesjonelt. Derfor måtte også han leita på Internett. Til slutt fann han eit nydeleg bilete som han sendte til Draumejenta. Han var riktig så fornøgd med seg sjølv, for vakrare bilete enn det han hadde funne hadde han aldri sett. Men det varte og rakk og heller ikkje den andre pc-guten høyrde noko frå Draumejenta.
Då var det at Mac’rn ville prøva seg. Dei to pc-gutane lo og lo. Korleis skulle ein som han nokon gong ha sjansen på Draumejenta? ”De kan då ikkje nekta meg og prøva,” sa Mac’rn. Nei, det kunne dei jo ikkje, så han fekk berre prøva seg. Mac’rn opna skriveprogrammet og byrja å skriva. Dei to pc-gutane lo enno meir av han. ”Når ikkje ein gong dei vakraste dikt, skrive av dei beste diktare, kan imponera Draumejenta, trur du verkeleg at du kan skriva noko så fint at det er godt nok for Draumejenta?” sa den fyrste pc-guten til han og lo. Men Mac’rn brydde seg ikkje om kva dei to andre sa til han. Han ville skriva eit personleg brev til Draumejenta. Var han ikkje god nok for henne som seg sjølv, fekk det berre vera. Han sendte e-posten og fekk straks svar att av Draumejenta. Ho hadde likt kva han skreiv, men ho var enno ikkje heilt overtydd.
Men Mac’rn ville ikkje gje seg enno. No tok han digitalkameraet sitt og gjekk ut for å ta eit vakkert bilete. Igjen byrja dei to pc-gutane å le av han. ”Når ikkje ein gong dei vakraste bilete, tatt av dei beste fotografar, kan imponera draumejenta, trur du verkeleg at du kan ta eit bilete som er så fint at det er godt nok for draumejenta?” sa den andre pc-guten til han og lo. Men Mac’rn brydde seg ikkje om kva dei to andre sa til han. Han ville ta eit personleg bilete til Draumejenta. Var han ikkje god nok for henne som seg sjølv, fekk det berre vera. Han sendte biletet og fekk straks svar att av Draumejenta. Ho hadde likt både det han skreiv og bilete, men enno var ho ikkje heilt overtydd.
Då lo dei to pc-gutane godt av han. To gonger hadde han fått avslag frå Draumejenta. Då var det nesten betre å ikkje få svar i det heile tatt. Men Mac’rn ville ikkje gje seg enno. Han forstod plutseleg at det ikkje var nok å bare sitja framfor macintoshen og tasta på nokon knappar for å vinna hans store kjærleik. Han måtte reisa til henne personleg . Han måtte møta henne i røynda, ikkje berre gjennom nettet. ”Eg reiser for å vitja henne!” sa han til dei to pc-gutane. Dei to stoppa å le. Dei rista på hovudet. Kven ville vel ha Mac’rn, stygg som han var, med firkanta mac-auge og krokete kabel-fingre. I alle fall ikkje draumejenta! Men Mac’rn var ikkje til å rokka. Han skulle ha sin store kjærleik om det så vart det siste han gjorde. ”Far vel då,” sa dei to pc-gutane medan Mac’rn gjekk.
Det var langt til der Draumejenta budde. Mac’rn måtte både ta buss og bil, båt og fly, tog og taxi før han endeleg kom til henne. Han ringde på, og døra vart opna av den vakraste skapningen han nokon gong hadde sett. Draumejenta var enno vakrare i røynda enn ho var på bilete på ”deiligst.no”. Mac’rn blei berre ståande og måpa, og dei firkanta mac-auga blei berre større enn dei pleidde å vera. ”Kven er du?” spurde draumejenta. ”Det er eg som har sendt deg e-post og bilete, men det skal du berre gløyma. For korleis kan eg leva samen med deg viss eg ikkje får møta deg i røynda? Eg har reist lenger enn langt, og eg har kome for å bli. For aldri kan eg leva utan deg, og aldri kan eg leva med deg berre gjennom Internett. Eg må leva med deg her og no, og aldri meir enn ein meter frå deg,” svara Mac’rn. Endeleg var Draumeprinsessa overtyda. Dei gifta seg, og viss ingen av dei har byta ut macintoshen med ein pc, lever dei enno lykkeleg i saman.
DRAUMEJENTA SOM INGEN KUNNE NÅ
Det var ein gong ei jente som var så god og grei, ven og vakker. Dei kalla henne berre Draumejenta, for ho var så god at ingen riktig kunne tru ho kunne vera sann. Ho var den vakraste og mest populære jenta på skulen, ho hadde dei kulaste kleda og dei kulaste venane. Ho var flink på skulen og var godt likt av alle. Ho hadde alt ho kunne ynskja seg. Likevel var ho ikkje nøgd. Det var noko som mangla, nemleg ein ho kunne dela livet sitt med, ein snill og god kjæraste. Det var ikkje det at der ikkje var nok interesserte, men ho var så kresen, at ho likte ingen av dei.
Ein dag då Draumejenta sat og tasta på hennar nye berbare ibook macintosh, fekk ho ein glimrande idé. Ho ville leggja ut eit bilete av seg sjølv på ”deiligst.no”. Då kunne gutar frå heile verda sjå henne, og ein av desse måtte vel vera draumeprinsen ho lengta etter.
Om ikkje ho fann draumeprinsen, var det i alle fall mange gutar der ute i verda som tykte ho var draumeprinsessa deira. Ryktet om Draumejenta spreidde seg ut til alle unge gutar, og alle som ein ville dei ha henne. Ho fekk e-post på e-post og måtte laga ei eiga gruppe på msn-en der ho la alle dei tusen beundrarane som kontakta henne. Men ingen av dei interesserte henne. Etter kvart som ho fekk fleire og fleire e-postar, oppdaga ho at mange av e-postane var like. Det var ikkje personlege e-postar ho hadde fått. Gutane hadde nemleg tykt at Draumejenta var så fantastisk, at dei aldri kunne skriva noko sjølv som var verdig nok for henne. Derfor sendte dei henne berre e-postar med vakre kjærleiksdikt og søte kjedebrev dei hadde funne på Internett.
Langt, langt vekke sat tre gutar og spelte data. Den eine av gutane var den fornuftigaste av dei tre, han var og den smartaste. Dei kalla han Mac’rn fordi han hadde macintosh i staden for pc. Dei to andre var dei rake motsetningane til Mac’rn. Dei var pc-gutar, og den einaste grunnen til at dei var saman med Mac’rn var fordi dei trengde vettet hans når dei skulle kopla saman maskinane.
Som alle andre gutar i verden, hadde også dei to pc-gutane høyrt om denne fantastiske draumejenta. Dei hadde sete og spelt data både lenge og vel, natt og dag, og nå byrja dei å verta trøytte av både skyting og strategi. No var det på tida at også dei sjekka ut denne Draumejenta på ”deiligst.no”. Pc-gutane likte kva dei såg, ja dei likte så godt denne venleiken at også dei måtte prøva lukka å få henne. Mac’rn vart nysgjerrig på kva dei to pc-gutane dreiv på med, og måtte også han bort for å sjå på Draumejenta. Andletet hans fekk eit drøymande utrykk. Han visste umiddelbart at ho var den rette jenta for han. Dei to pc-gutane lo når dei såg han. ”LOL,” sa dei. ”Trur du verkeleg at du har sjanse på ho der? Du som bare har ein dårleg macintosh? Nei her må det pc-gutar til!” Mac’rn brydde seg lite om kva dei sa. ”Eg vil no prøva eg òg,” sa han, og så sat dei seg ned framfor kvar sin datamaskin for å prøva å vinna Draumejenta.
Den fyrste pc-guten ville finna noko heilt spesielt å gje til Draumejenta. Han ville sende henne eit vakkert kjærleiksdikt. Men det kunne ikkje berre vera noko vas han laga sjølve, det måtte vera noko verkeleg profesjonelt. Derfor leita han på Internett for å finna eit riktig så vent dikt, eit dikt som var like vent som draumejenta sjølv. Til slutt fann han det han leita etter, og han sendte det på e-post til Draumejenta. Han var riktig så fornøgd med seg sjølv, for vakrare ord enn det han hadde funne hadde han aldri høyrt. No måtte Draumejenta falle for han. Men det varte og rakk, og pc-guten høyrde ingenting frå draumejenta.
Då var det den andre pc-guten sin tur til å prøva seg på draumejenta. Også han ville senda henne noko heilt spesielt, men han ville ikkje senda nokon sparsame ord. Han ville heller prøva seg med eit bilete. Eit bilete seier tross alt meir enn tusen ord. Men sjølv var han ikkje verdig til å ta eit bilete til draumejenta, aldri kunne han skapa noko som var vent nok for ein venleik som ho. Han måtte finna noko riktig profesjonelt. Derfor måtte også han leita på Internett. Til slutt fann han eit nydeleg bilete som han sendte til Draumejenta. Han var riktig så fornøgd med seg sjølv, for vakrare bilete enn det han hadde funne hadde han aldri sett. Men det varte og rakk og heller ikkje den andre pc-guten høyrde noko frå Draumejenta.
Då var det at Mac’rn ville prøva seg. Dei to pc-gutane lo og lo. Korleis skulle ein som han nokon gong ha sjansen på Draumejenta? ”De kan då ikkje nekta meg og prøva,” sa Mac’rn. Nei, det kunne dei jo ikkje, så han fekk berre prøva seg. Mac’rn opna skriveprogrammet og byrja å skriva. Dei to pc-gutane lo enno meir av han. ”Når ikkje ein gong dei vakraste dikt, skrive av dei beste diktare, kan imponera Draumejenta, trur du verkeleg at du kan skriva noko så fint at det er godt nok for Draumejenta?” sa den fyrste pc-guten til han og lo. Men Mac’rn brydde seg ikkje om kva dei to andre sa til han. Han ville skriva eit personleg brev til Draumejenta. Var han ikkje god nok for henne som seg sjølv, fekk det berre vera. Han sendte e-posten og fekk straks svar att av Draumejenta. Ho hadde likt kva han skreiv, men ho var enno ikkje heilt overtydd.
Men Mac’rn ville ikkje gje seg enno. No tok han digitalkameraet sitt og gjekk ut for å ta eit vakkert bilete. Igjen byrja dei to pc-gutane å le av han. ”Når ikkje ein gong dei vakraste bilete, tatt av dei beste fotografar, kan imponera draumejenta, trur du verkeleg at du kan ta eit bilete som er så fint at det er godt nok for draumejenta?” sa den andre pc-guten til han og lo. Men Mac’rn brydde seg ikkje om kva dei to andre sa til han. Han ville ta eit personleg bilete til Draumejenta. Var han ikkje god nok for henne som seg sjølv, fekk det berre vera. Han sendte biletet og fekk straks svar att av Draumejenta. Ho hadde likt både det han skreiv og bilete, men enno var ho ikkje heilt overtydd.
Då lo dei to pc-gutane godt av han. To gonger hadde han fått avslag frå Draumejenta. Då var det nesten betre å ikkje få svar i det heile tatt. Men Mac’rn ville ikkje gje seg enno. Han forstod plutseleg at det ikkje var nok å bare sitja framfor macintoshen og tasta på nokon knappar for å vinna hans store kjærleik. Han måtte reisa til henne personleg . Han måtte møta henne i røynda, ikkje berre gjennom nettet. ”Eg reiser for å vitja henne!” sa han til dei to pc-gutane. Dei to stoppa å le. Dei rista på hovudet. Kven ville vel ha Mac’rn, stygg som han var, med firkanta mac-auge og krokete kabel-fingre. I alle fall ikkje draumejenta! Men Mac’rn var ikkje til å rokka. Han skulle ha sin store kjærleik om det så vart det siste han gjorde. ”Far vel då,” sa dei to pc-gutane medan Mac’rn gjekk.
Det var langt til der Draumejenta budde. Mac’rn måtte både ta buss og bil, båt og fly, tog og taxi før han endeleg kom til henne. Han ringde på, og døra vart opna av den vakraste skapningen han nokon gong hadde sett. Draumejenta var enno vakrare i røynda enn ho var på bilete på ”deiligst.no”. Mac’rn blei berre ståande og måpa, og dei firkanta mac-auga blei berre større enn dei pleidde å vera. ”Kven er du?” spurde draumejenta. ”Det er eg som har sendt deg e-post og bilete, men det skal du berre gløyma. For korleis kan eg leva samen med deg viss eg ikkje får møta deg i røynda? Eg har reist lenger enn langt, og eg har kome for å bli. For aldri kan eg leva utan deg, og aldri kan eg leva med deg berre gjennom Internett. Eg må leva med deg her og no, og aldri meir enn ein meter frå deg,” svara Mac’rn. Endeleg var Draumeprinsessa overtyda. Dei gifta seg, og viss ingen av dei har byta ut macintoshen med ein pc, lever dei enno lykkeleg i saman.
søndag, oktober 24, 2004
eg har sje bestemt meg heilt ennå...
I går tok impact, ungdomsmøte i babtiskkirka helt av. Som Audy sa, det var ekstra ekstra spesielt. I det siste har Gud svart på så mange av mine bønner at jeg blir helt glad. I går var det bror til Håvard, mannen til Petsumai som talte, Øyvind. Jeg ble fascinert over livet hans. Som 15-åring hadde han reist til bibelskole i sarons dal i Kvinesdal, etter å ha bestemt seg for at jeg vil bli misjonær. Han hadde det klart allerede da, og i 10 år nå har han gjort alt for å nå målet sitt. Neste år reiser han og Petsumai som misjonærer til Thailand. Det var helt utrolig flott å høre på hvor bra han har brukt livet sitt. Da han var 18 reiste han til Danmark. Jeg er litt usikker på hva han gjorde der, men jeg tror han jobde som ungdomsarbeider i en kirke eller noe lignende det, og så studerte han 3 år i Australia uten å være der. Poenget er at han forberedte seg hele livet på å nå målet sitt. I år lærer han thai. Og han oppfordret oss til å gjøre det samme. Ikke bare ta det som det kom, men ta et valg, sette seg et mål og følge det. Vie livet sitt til Jesus.
Jeg vet ikke hvor enig jeg var med ham. På en måte var jeg superenig, det er ingenting mer jeg vil enn å følge Guds plan for meg, og vie hele livet hans til Gud. Men når han remset opp muligheter til å gjøre dette (er fullt mulig jeg misforsto, jeg vil ikke kritisere for det var et av de beste møtene jeg har vært på) var det enten med å bli misjonær, tjene masse penger å gi til misjon, lede lovsanggrupper, bli ungdomspaster eller andre klare typiske "kristne yrker" . Og hvis du ikke visste hva du skulle bli skulle du bli lærer. Jeg mener at Gud har en plan med alle, og vi har like stor bruk for søppeltømmere som pastorer. Dessuten er det viktig at det er kristne mennesker i alle grupper som kan være der som lys for de andre. Likevel traff det meg ganske i hjertet. Selv er jeg usikker på hva jeg vil bli, noen ganger vil jeg bli noe skikkelig stort, redde verden, bli politiker eller bistandsarbeider, filosof, fredsmegler, miljøforkjemper eller statsviter, men så ofte tenker jeg nei, det blir å tenke litt for høyt, jeg blir heller lærer. Så hehe...det traff meg litt det ja. Og kanskje var det en beskjed fra Gud om at jeg skulle tørre å satse høyt og stole på at Gud vil lede meg og være med meg i alle problemer og gleder som måtte oppstå. For det vet jeg jo at han vil; Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting. Men det er da veldig lett å si det, men det er likevel helt utrolig skummelt og vanskelig og sleppe seg helt over i Hans hender. Selv om det ikke bør være det, jeg mener: mine små, blå, senebetente hender, eller Guds store fullkomne altvitende kjærlige hender. Valget bør jo ikke være så utrolig vanskelig, men det er det da. En lærer er utrolig viktig også, tenk hvor mange av fremtidens mennesker enn lærer kan påvirke synet til. Men jeg tror nok kanskje likevel det lå en utfordring til meg der.
Jim nevnte den kvelden at han følte at noen kom til å få et budskap den kvelden, at akkurat da skulle noen få et kall, en klarhett i hva som lå der og brente men vi ikke visste helt hva var. Erik snakte i tungetale, og Øyvind mente han sa det samme som Jim hadde sagt.
Jeg gikk til forbønn. Thomas først. Så jeg. Vi stilte oss der de som virkelig ville gi livet sitt til Gud skulle stå. Jeg lover, det er ingenting mer jeg vil, det er bare så utrolig vanskelig å vite hva jeg skal gjøre. Hva som er kallet mitt. Jeg ber om at Gud må vise det til meg, men det er så vanskelig å vite hva som kommer fra Gud, hva som kommer fra meg og hva som kommer fra djevelen. De ba for meg. Jeg ba for meg selv. Etter en lang stund kom der en tanke opp i hodet mitt. En litt absurd tanke, og jeg kan jo på ingen måte si om det virkelig var fra Gud. Men det var det eneste som kom til meg der jeg sto. Det skulle vært en linje innenfor videregående skoler, en linje ala musikk dans og dram, helse og sosial og medier og kommunikasjon. Der studieretningsfagene var kristendom, religion, filosofi og livssyn. Som en gratis bibelskole, tidlig i livet som gjorde at du lærte å sette spørsmål og få de rette verdiene og klarhet i hvem du er og hva du bør velge videre.
Da jeg hadde gått å satt meg igjen, satt jeg og ba, og når jeg åpnet øynene tror jeg 90% av alle på møte var oppe til forbønn. Spesielt inspirende var det å se en gjeng unge gutter, tipper de er rundt 14 år gamle, stå der å ta i mot Guds kjærlighet. Etterpå snakte jeg med Jim (ungdomspastoren) og han sa at han hadde tenkt på meg da han tidligere hadde sagt at han hadde en følelse av at noen ville få et kall. Dessuten hadde det vært en veldig sterk opplevelse da han ba for meg. Dessverre vet jeg ikke om jeg følte det like sterkt. Jeg kjente Guds nærvær, men jeg fikk ingen større klarhet, inget aha, det skal jeg gjøre.
Så i dag har jeg tenkt endel på hva jeg skal gjøre. Mine planer de siste åra har jo vært å jobbe et halvt år, gå et halvt år på South American Studies der jeg lærer alt om kultur, språk, historie, religion, samfunnsforhold osv der nede. Disse kunnskapene vil jeg bruke til enten bistandsarbeider der nede eller lærer om det her hjemme. Men i det siste har jeg også tenkt veldig mye å gå på bibelskole et år, eller ta en dts, fordi jeg da føler jeg vil få klarhet i mitt liv, både meg selv og med Gud (som kanskje går litt på det samme) Jeg kan aldri glemme Fjemsens råd: Sannheten finnes inni deg selv. Men jeg føler ikke jeg kan gjøre begge deler. Jeg føler jeg bare kan ha et typisk kjekt år, jeg har ikke råd til flere. Der kommer alle bekymringene...hva med å stole på Gud?
Da jeg var på arena i år, i dagene før jeg ble kristen, bestemte jeg meg sånn hallveis for at hvis jeg ble kristen skulle jeg gå på Ansgar bibelhøyskole i Kristiansand på Interkulturell forståelse. Og så ble jeg jo kristen da. Så i dag så jeg litt mer på denne skolen. Det var jo egentlig helt perfekt for meg. Første året med filosofi, og så generelt mer om andre kulturer, religioner og mer om kristendom. Alt det jeg egentlig vil studere i et, jeg følte det bare var meg. Problemet er bare denne misjonærdelen. Før jeg ble kristen var jeg opphengt i at det finnes bare en Gud. Alle verdens religioner tilber egentlig den samme guden, de bare tilber ham på forskjellige måter. Jeg var også veldig usikker om det virkelig fantes bare en vei til Gud, med tanke på alle de forskjellige menneskene, boforholdene og kulturene som finnes rundt om i verden. Jeg var veldig i mot å prøve å tvinge vår kultur, og dermed også vår kultur over på andre kulturer. Nå er ikke religion og kultur helt det samme, men det henger tett i sammen. Jeg vet ikke helt hvor mange av disse tankene jeg ennå har, men de ligger der fortsatt. Det sier kanksje noe om hvor svak troen min er. Og det er kanskje her hele problemet ligger. Jeg tror ennå ikke kan identifisere meg i lovsangen til Rudi Myntevik, selv om jeg er lenger på vei:
Jeg vet ikke hvor enig jeg var med ham. På en måte var jeg superenig, det er ingenting mer jeg vil enn å følge Guds plan for meg, og vie hele livet hans til Gud. Men når han remset opp muligheter til å gjøre dette (er fullt mulig jeg misforsto, jeg vil ikke kritisere for det var et av de beste møtene jeg har vært på) var det enten med å bli misjonær, tjene masse penger å gi til misjon, lede lovsanggrupper, bli ungdomspaster eller andre klare typiske "kristne yrker" . Og hvis du ikke visste hva du skulle bli skulle du bli lærer. Jeg mener at Gud har en plan med alle, og vi har like stor bruk for søppeltømmere som pastorer. Dessuten er det viktig at det er kristne mennesker i alle grupper som kan være der som lys for de andre. Likevel traff det meg ganske i hjertet. Selv er jeg usikker på hva jeg vil bli, noen ganger vil jeg bli noe skikkelig stort, redde verden, bli politiker eller bistandsarbeider, filosof, fredsmegler, miljøforkjemper eller statsviter, men så ofte tenker jeg nei, det blir å tenke litt for høyt, jeg blir heller lærer. Så hehe...det traff meg litt det ja. Og kanskje var det en beskjed fra Gud om at jeg skulle tørre å satse høyt og stole på at Gud vil lede meg og være med meg i alle problemer og gleder som måtte oppstå. For det vet jeg jo at han vil; Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting. Men det er da veldig lett å si det, men det er likevel helt utrolig skummelt og vanskelig og sleppe seg helt over i Hans hender. Selv om det ikke bør være det, jeg mener: mine små, blå, senebetente hender, eller Guds store fullkomne altvitende kjærlige hender. Valget bør jo ikke være så utrolig vanskelig, men det er det da. En lærer er utrolig viktig også, tenk hvor mange av fremtidens mennesker enn lærer kan påvirke synet til. Men jeg tror nok kanskje likevel det lå en utfordring til meg der.
Jim nevnte den kvelden at han følte at noen kom til å få et budskap den kvelden, at akkurat da skulle noen få et kall, en klarhett i hva som lå der og brente men vi ikke visste helt hva var. Erik snakte i tungetale, og Øyvind mente han sa det samme som Jim hadde sagt.
Jeg gikk til forbønn. Thomas først. Så jeg. Vi stilte oss der de som virkelig ville gi livet sitt til Gud skulle stå. Jeg lover, det er ingenting mer jeg vil, det er bare så utrolig vanskelig å vite hva jeg skal gjøre. Hva som er kallet mitt. Jeg ber om at Gud må vise det til meg, men det er så vanskelig å vite hva som kommer fra Gud, hva som kommer fra meg og hva som kommer fra djevelen. De ba for meg. Jeg ba for meg selv. Etter en lang stund kom der en tanke opp i hodet mitt. En litt absurd tanke, og jeg kan jo på ingen måte si om det virkelig var fra Gud. Men det var det eneste som kom til meg der jeg sto. Det skulle vært en linje innenfor videregående skoler, en linje ala musikk dans og dram, helse og sosial og medier og kommunikasjon. Der studieretningsfagene var kristendom, religion, filosofi og livssyn. Som en gratis bibelskole, tidlig i livet som gjorde at du lærte å sette spørsmål og få de rette verdiene og klarhet i hvem du er og hva du bør velge videre.
Da jeg hadde gått å satt meg igjen, satt jeg og ba, og når jeg åpnet øynene tror jeg 90% av alle på møte var oppe til forbønn. Spesielt inspirende var det å se en gjeng unge gutter, tipper de er rundt 14 år gamle, stå der å ta i mot Guds kjærlighet. Etterpå snakte jeg med Jim (ungdomspastoren) og han sa at han hadde tenkt på meg da han tidligere hadde sagt at han hadde en følelse av at noen ville få et kall. Dessuten hadde det vært en veldig sterk opplevelse da han ba for meg. Dessverre vet jeg ikke om jeg følte det like sterkt. Jeg kjente Guds nærvær, men jeg fikk ingen større klarhet, inget aha, det skal jeg gjøre.
Så i dag har jeg tenkt endel på hva jeg skal gjøre. Mine planer de siste åra har jo vært å jobbe et halvt år, gå et halvt år på South American Studies der jeg lærer alt om kultur, språk, historie, religion, samfunnsforhold osv der nede. Disse kunnskapene vil jeg bruke til enten bistandsarbeider der nede eller lærer om det her hjemme. Men i det siste har jeg også tenkt veldig mye å gå på bibelskole et år, eller ta en dts, fordi jeg da føler jeg vil få klarhet i mitt liv, både meg selv og med Gud (som kanskje går litt på det samme) Jeg kan aldri glemme Fjemsens råd: Sannheten finnes inni deg selv. Men jeg føler ikke jeg kan gjøre begge deler. Jeg føler jeg bare kan ha et typisk kjekt år, jeg har ikke råd til flere. Der kommer alle bekymringene...hva med å stole på Gud?
Da jeg var på arena i år, i dagene før jeg ble kristen, bestemte jeg meg sånn hallveis for at hvis jeg ble kristen skulle jeg gå på Ansgar bibelhøyskole i Kristiansand på Interkulturell forståelse. Og så ble jeg jo kristen da. Så i dag så jeg litt mer på denne skolen. Det var jo egentlig helt perfekt for meg. Første året med filosofi, og så generelt mer om andre kulturer, religioner og mer om kristendom. Alt det jeg egentlig vil studere i et, jeg følte det bare var meg. Problemet er bare denne misjonærdelen. Før jeg ble kristen var jeg opphengt i at det finnes bare en Gud. Alle verdens religioner tilber egentlig den samme guden, de bare tilber ham på forskjellige måter. Jeg var også veldig usikker om det virkelig fantes bare en vei til Gud, med tanke på alle de forskjellige menneskene, boforholdene og kulturene som finnes rundt om i verden. Jeg var veldig i mot å prøve å tvinge vår kultur, og dermed også vår kultur over på andre kulturer. Nå er ikke religion og kultur helt det samme, men det henger tett i sammen. Jeg vet ikke helt hvor mange av disse tankene jeg ennå har, men de ligger der fortsatt. Det sier kanksje noe om hvor svak troen min er. Og det er kanskje her hele problemet ligger. Jeg tror ennå ikke kan identifisere meg i lovsangen til Rudi Myntevik, selv om jeg er lenger på vei:
Du har ødelagt mitt liv,
mitt kjedelige, håpløse liv,
du har latt meg møte deg,
nå fins det kun en vei
Det jeg nå har gjort, er å skrive ut søknaden til South Americans studies. Så tar jeg Ansgar etterpå. Hvis Gud vil, hvis han gir meg klarhet i at det er veien å gå, gjør jeg det. Det tar bare 12 dager før jeg får svar fra South Americans studies. 12 dager. Snakk om å bestemme meg fort. Skummelt. Men jeg må bare stole på Gud.
lørdag, oktober 23, 2004
Bilder!!
Jeg har nå funnet en glimrende måte å dele bilder på internett på! Jeg er nemlig ganske lei av å sende ut bilder etter turer og teaterforestillinger til hele gjengen over msn...det går litt treigt... fra nå av legger jeg ut bildene mine på www.flickr.com Jeg anbefaler alle til å registrere seg der og legge ut sine bilder også. Det er helt gratis og overraskende lett. Så for å se mine bilder er adressen: http://www.flickr.com/photos/meg_eli . Jeg kommer ikke over hvor genialt det er ;) skikkelig kult. Så hvis det er noen bilder du vet jeg har som du vil ha, er det bare å gi lyd fra seg så hiver jeg dem lett ut der. Jeg har lagt link til bildene i sidebaren, altså under Websider du må se: Mine bilder.
torsdag, oktober 21, 2004
nesten som sykkellykta.
spark. slag. spark. kamate. oss. kne mot kne. pause. slag. slag. spark. blokk. spark.
av en eller annen grunn er de skremmende dårlige.
de presser.
kjenner jeg blir kvalmen. trett.
mukså
helt stille
konsentrere seg om karate
prøver å finne den gylne virvelen inne i øynene, de lukkede øynene
så, plutselig.
himmelen faller ned
stillheten brytes
som om Gud lar hele sin vrede komme
eller hele sin kjærlighet?
gråter Han?
det tordner. det lyner. det blåser. det hagler. det regner. det detter ned.
på taket i dojoen.
egentlig vet vi ikke hva som skjer.
bare sanser.
lyd, bråk, dundring i taket.
jeg ler.
jeg skal sykle hjem.
jippi...hehe
ute blåser det.
regner det.
på bakken ligger hagl.
det suser.
hagl. som snø. vinter?
nei høst.
kjørte gjennom en gate som var dekket av gule, store blader i dag.
gikk inn i en butikk som var dekket av gule, små blader i går.
jo, høst.
lan er lik messing med kabler.
det blinker. blink. blink. blink. blink.
hump. hump. hump. hump.
sykkellykta, den jeg brukte i hele går på å fikse, blinker og blinker.
roper den?
himmelen svarer.
BLINK
ingen torden, ikke enda
BlINK
nå kom tordene også
to blink. et brak. kommer det tredje?
jeg tenker på det. det tredje. hele tiden. spesielt når jeg låser sykkelen.
BLINK
der kom det.
jeg tar i døra.
låst.
hvor er alle? er jeg alene hjemme? har det skjedd noe med georg?
det braker etter sist lyn. helt fra sykkelåsen til dørlåsen.
håret henger, nei, ligger, i våte tufser, klint oppå og over hjelmen min.
presset av vinden.
limt fast av regnet.
ingen meldinger mottatt.
ingen anrop.
ingen som vil ha meg med på fest.
ingen som vil ha meg til å skrive i gjesdalbuen.
idag, ikke som i går.
jeg tar en drue. BLINK
jeg tenker på dataen.
vil bruke min, men går ned for å slå av Georg sin.
dansende pepperkake.
der er jo Georg. ser shrek.
stor dansende pepperkake.
han vil ikke skrue av dataen.
jeg vil heller ikke.
hvis alle andre hopper ut fra en bru, skal du også?
hva skjer når lynet kommer?
men jeg må skrive.
der ligger teoriboka.
jeg skriver.
BLINK
BLINK
BLINK
BLINK
og mye braking, susing, og drypping. det stormer. jeg har ikke lenger tall på blinkene.
nesten som sykkellykta.
av en eller annen grunn er de skremmende dårlige.
de presser.
kjenner jeg blir kvalmen. trett.
mukså
helt stille
konsentrere seg om karate
prøver å finne den gylne virvelen inne i øynene, de lukkede øynene
så, plutselig.
himmelen faller ned
stillheten brytes
som om Gud lar hele sin vrede komme
eller hele sin kjærlighet?
gråter Han?
det tordner. det lyner. det blåser. det hagler. det regner. det detter ned.
på taket i dojoen.
egentlig vet vi ikke hva som skjer.
bare sanser.
lyd, bråk, dundring i taket.
jeg ler.
jeg skal sykle hjem.
jippi...hehe
ute blåser det.
regner det.
på bakken ligger hagl.
det suser.
hagl. som snø. vinter?
nei høst.
kjørte gjennom en gate som var dekket av gule, store blader i dag.
gikk inn i en butikk som var dekket av gule, små blader i går.
jo, høst.
lan er lik messing med kabler.
det blinker. blink. blink. blink. blink.
hump. hump. hump. hump.
sykkellykta, den jeg brukte i hele går på å fikse, blinker og blinker.
roper den?
himmelen svarer.
BLINK
ingen torden, ikke enda
BlINK
nå kom tordene også
to blink. et brak. kommer det tredje?
jeg tenker på det. det tredje. hele tiden. spesielt når jeg låser sykkelen.
BLINK
der kom det.
jeg tar i døra.
låst.
hvor er alle? er jeg alene hjemme? har det skjedd noe med georg?
det braker etter sist lyn. helt fra sykkelåsen til dørlåsen.
håret henger, nei, ligger, i våte tufser, klint oppå og over hjelmen min.
presset av vinden.
limt fast av regnet.
ingen meldinger mottatt.
ingen anrop.
ingen som vil ha meg med på fest.
ingen som vil ha meg til å skrive i gjesdalbuen.
idag, ikke som i går.
jeg tar en drue. BLINK
jeg tenker på dataen.
vil bruke min, men går ned for å slå av Georg sin.
dansende pepperkake.
der er jo Georg. ser shrek.
stor dansende pepperkake.
han vil ikke skrue av dataen.
jeg vil heller ikke.
hvis alle andre hopper ut fra en bru, skal du også?
hva skjer når lynet kommer?
men jeg må skrive.
der ligger teoriboka.
jeg skriver.
BLINK
BLINK
BLINK
BLINK
og mye braking, susing, og drypping. det stormer. jeg har ikke lenger tall på blinkene.
nesten som sykkellykta.
mandag, oktober 18, 2004
Om meg:
Jeg skrev denne stilen på skolen, der jeg skulle presentere meg selv og mitt liv. Jeg kalte den for:
DEN BLONDE FILOSOFEN
Hvem er jeg?
Avsnitt. En trenger mer enn et avsnitt, mer enn en skoletime, eller økt som det heter på Bryne, for å besvare det spørsmålet. Men det er ikke så verst bare det å stille spørsmålet. Bruke litt tid på å tenke over det. Det første jeg egentlig kan konstantere er at jeg faktisk er. Jeg lever. Jeg er et sprut levende menneske! Og akkurat det er jo helt utrolig, vidunderlig og fantastisk!!
Livet mitt begynte med en snøball utenfor et festlokale på Sandnes. Snøprinssessa fra Sirdal utfordret sandnesgauken på bortebane. Som liten så jeg for meg et barneselskap, der fars familie satt rundt et bord og mors familie satt rundt et annet bord. I de senere år har jeg lurt på om det kanskje ikke akkurat var den slags fest de var på. –Ska me ta en dans, spurte far. Mor så på han, med øyne som bare ble enda større på grunn av de tykke, store brilleglassene. Hun svarte med en snøball. Og dermed vant han snøprinsessa, en hyttetomt i Sirdal og sammen levde de lykkelig alle sine dager.
Jeg var julepresangen som hadde sett litt feil på klokka og kom en dag for tidlig. Kanskje er det derfor jeg nå alltid kommer fem minutter for seint til alle avtaler.
Jeg har alltid bodd i et rødt hus på Ålgård. I følge lokalavisa har utsikten terapeutisk virkning. I denne fantastiske utsikten satt vi en gjeng med jenter inni en lekehytte. På det lille hvite campingbordet lå det hauer av snop og chips. En gang i blant krøp en edderkopp over gulvet, akkompagnert av lyse jentehyl. Miljøklubben vår hadde fått nye lokaler. Tidligere samlet vi oss rundt en rusten tønne inne i skogen. Den brukte vi som tromme. Jeg tror verken den første eller andre miljøklubben jeg var med i var særlig miljøvennlig. Det mest miljøvennlige vi gjorde var å forsøple figgjoelva med en flaskepost der vi hadde ramset opp forskjellige miljøtips.
Som de ivrige sjeler vi var tok vi fatt på alt vi hørte om. En dag gikk det opp for mitt særdeles nysgjerrige øre at kommunen vår, Gjesdal, var en veldig fattig kommune. Dermed stiftet vi klubben RG, altså Redd Gjesdal. Vi hadde store ambisjoner, men det hele endte med en liten basar i enden av gata. Hele 144 kroner fant veien fra lommebøkene til mistenksomme naboer og oppi isboksen vår. –RG, kæ æ det for någe tull, nei dokke ska nok ha pengane sjøl, sa en av de gamle nabokonene mens hun tviholdt på pengene sine. Men det stoppet ikke vårt politiske engasjement. Stolte sendte vi inn pengene til Gjesdal kommune. Det gikk lang tid, RG var egentlig lagt ned, det ble aldri noe mer enn den ene basaren og et par møter. Men så fikk vi brev i posten av ordføreren. Kan tro det var stort. Jeg husker ennå papiret. Det hadde stempelet til kommunen på, og hvis du tok fingrene over det kunne du kjenne det uthevete mønsteret som sa oss at dette var noe stort. Vi kopierte et eksemplar til alle, men det var bare jeg, som var lederen i klubben som fikk beholde det gode papiret.
I dag er jeg medlem i Sandnes Sosialistisk Ungdom. Det vil si at jeg betaler 80 kr i året og mottar et blad med litt for liten skrift til at det er lesbart for en nærsynt jente. Mer aktivt enn det er ikke medlemskapet mitt. Tankene er der, men ofte blir det bare med tanker når tiden ikke helt strekker til. ”Fritida” mi er ofte ganske stappet full av planer. Jeg trener karate tre ganger i uken, er med i spinneren ungdomsteater, leser masse bøker, prøver å gå på Viking-kamper om søndager og Ålgård-kamper på lørdager, er på ungdomsmøter i babtistkirka på lørdagskveldene, går i cellegruppe og prøver av og til å få tid til å være med litt venner også. En gang i blant prøver jeg å være litt kulturell og går på teaterforestillinger, musicaler, klassiske konserter og revyer, ja en gang fikk de meg til og med med på opera. Vennene mine har nemlig en oppfatning av at jeg trenger litt mer kunnskaper om slike allmenne ting som vanlige ungdommer interesserer seg for, så akkurat den operakonserten var vel å dra meg litt i feil retning. Jeg tenker da hovedsakelig på å mate meg med TOPP-sladder, slik at jeg i alle fall har litt peiling på hvem som spiller i de forskjellige filmene og hvem som egentlig synger sangene jeg går og nynner på. Slikt sladder som jeg kaller det, er meg ganske likegyldig.
Det som er viktig i mitt liv er kanskje ikke det samme som i alle andre sine liv. For å si det slik, jeg likte å gå på Forus på medier og kommunikasjon. Jeg likte å få utfolde mine kreative sider, være litt spesiell og skille meg litt ut. Samtidig tenker jeg av og til at jeg angrer litt på at jeg ikke gikk på allmenn alle tre åra. Tenk så mye mer jeg kunne ha lært om blant annet filosofi og religion. På ungdomsskolen pleide nemlig ofte venninna mi å kalle meg for en filosof. Da synes jeg det var litt flaut, men det var egentlig sant. Når jeg ser rundt meg ser jeg et fantastisk skaperverk, en natur så fantastisk og vidunderlig at jeg ikke kan forstå den. Jeg kan ikke forstå at alt dette bare oppstod ved en tilfeldighet. Jeg begynte å søke etter Gud. Jeg leste mye rart, jeg var innom flere religioner, jeg fant mange svar, men enda flere spørsmål. Til slutt ble jeg kristen, selv om ikke dette akkurat er en slutt, det er mer en begynnelse. Poenget mitt er vel kanskje det at jeg prøver å leve for det åndelige mer enn det materielle. Jeg prøver å leve for det evige, heller enn for det forgjengelige. Legg merke til at jeg prøver. Jeg har flere verdier og idealer, men det er ikke alltid like lett å følge dem.
Egentlig er jeg et paradoks. Jeg er hun som får sekser i matte, men ikke vet svaret på 11-6 eller 7x4. På skolen blir jeg kalt geni, hjemme blir jeg kalt blond. I fjor reiste jeg og venninna mi på Arena, som er en kristen idrettsleir i Kristiansand. Vi to hadde et svært 6-mannstelt alene, noe som var ganske flaut med tanke på at når du stapper over 1000 ungdommer inn på en campingplass er det ikke akkurat for god plass. Derfor gikk alltid vi to rundt og lette etter noen som hadde bedre plass i teltet enn oss. En dag da vi gikk tur med noen andre venner, så jeg et stort telt. ”Se der!” skrek jeg ivrig ut til de andre. ”Det der teltet må jo vær liga stort som vårs telt! Æg trur faktisk dæ æ heilt likt så vårs telt!” ”Eli, lille venn. Det æ jo vårs telt!” sa venninna mi akkompagnert av latteren til de andre.
To Ålgård-bønder kommer inn på en scene. Foran dem kan de skimte to svære føtter. Føttene er et resultat av flere timer dugnad, hønsenett, maling, tapetlim og avispapir. – Æg vil sei dæ æ et Grælla Uidentifisert Langt Liggande Iallefall Vanskapt Ensomt Relikvie, sier den første bonden. – Hmmm…Dæ der æ då altså en GULLIVER, svarer den andre bonden, globetrotteren av dem, han som faktisk har vært to ganger i byen. Ja for tenk å ha vært så langt som til Bryne! Jeg var den første bonden. Men jeg var også den som klistret mest tapetlim på føttene, skrev manuset, regisserte, planla, lagte plakaten til og spilte blondine, egenesdame og vann i The Eelfarm Foxy, altså Ålgårdrevyen. Jeg tror medlemskapet mitt i Spinnerens ungdomsteater ble litt for voldsomt i fjor. Du kunne finne meg sittende på bussen, på skolen, i venteværelse til fysioterapauten, på hytta, på ruten på Sandnes, ja overalt satt jeg med en skriveblokk og skrev ned replikker til revyen. I år skal vi sette opp den greske tragedien Medea, og jeg har egentlig bare ett mål, å ikke engasjere meg så utrolig mye. Så får vi se om det er mulig…
Min forklaring av GULLIVER sier vel kanskje også litt om hvilken Ålgårdspatriot jeg er. Gulliver er for Ålgård som det skjeve tårnet er for Pisa, Eiffeltårnet er for Paris og pengebingen er for Andeby. I sommer har jeg da også jobbet i kongeparken, både dag og natt. En natt vekket jeg nemlig en hel campinghytta med å skrike ut i søvne: HEI OG VELKOMMEN TIL KONGEPARKEN. Noen ord jeg til da faktisk aldri hadde sett i våken tilstand.
Så da er jeg vel en blond filosof, som rømmer fra meg selv i teaterroller, er blå av blåmerker fra karaten, får voldsomme ideer om politikk og miljø som heller sjelden blir gjennomført og som ellers prøver å glede meg over livet og ikke klage så mye. Det er vanskelig å si hvem jeg er. Det er skummelt å tenke på hvor mye andre rundt meg faktisk har å si på min atferd. Jeg er Eli Bakken Idland, går på Bryne vgs. i klasse 3påa og bor på Ålgård. Det er egentlig det eneste sikre. Jeg vet ikke om du har blitt så mye klokere på hvem jeg er, men jeg tror ganske sikkert at jeg har blitt det. Det er både skummelt og lærerikt å se tilbake på livet. Å se at alt som en gang skjedde faktisk ikke var en tilfeldighet, det førte frem til noe i dag. Nå er vel bare spørsmålet, hva skjer videre?
DEN BLONDE FILOSOFEN
Hvem er jeg?
Avsnitt. En trenger mer enn et avsnitt, mer enn en skoletime, eller økt som det heter på Bryne, for å besvare det spørsmålet. Men det er ikke så verst bare det å stille spørsmålet. Bruke litt tid på å tenke over det. Det første jeg egentlig kan konstantere er at jeg faktisk er. Jeg lever. Jeg er et sprut levende menneske! Og akkurat det er jo helt utrolig, vidunderlig og fantastisk!!
Livet mitt begynte med en snøball utenfor et festlokale på Sandnes. Snøprinssessa fra Sirdal utfordret sandnesgauken på bortebane. Som liten så jeg for meg et barneselskap, der fars familie satt rundt et bord og mors familie satt rundt et annet bord. I de senere år har jeg lurt på om det kanskje ikke akkurat var den slags fest de var på. –Ska me ta en dans, spurte far. Mor så på han, med øyne som bare ble enda større på grunn av de tykke, store brilleglassene. Hun svarte med en snøball. Og dermed vant han snøprinsessa, en hyttetomt i Sirdal og sammen levde de lykkelig alle sine dager.
Jeg var julepresangen som hadde sett litt feil på klokka og kom en dag for tidlig. Kanskje er det derfor jeg nå alltid kommer fem minutter for seint til alle avtaler.
Jeg har alltid bodd i et rødt hus på Ålgård. I følge lokalavisa har utsikten terapeutisk virkning. I denne fantastiske utsikten satt vi en gjeng med jenter inni en lekehytte. På det lille hvite campingbordet lå det hauer av snop og chips. En gang i blant krøp en edderkopp over gulvet, akkompagnert av lyse jentehyl. Miljøklubben vår hadde fått nye lokaler. Tidligere samlet vi oss rundt en rusten tønne inne i skogen. Den brukte vi som tromme. Jeg tror verken den første eller andre miljøklubben jeg var med i var særlig miljøvennlig. Det mest miljøvennlige vi gjorde var å forsøple figgjoelva med en flaskepost der vi hadde ramset opp forskjellige miljøtips.
Som de ivrige sjeler vi var tok vi fatt på alt vi hørte om. En dag gikk det opp for mitt særdeles nysgjerrige øre at kommunen vår, Gjesdal, var en veldig fattig kommune. Dermed stiftet vi klubben RG, altså Redd Gjesdal. Vi hadde store ambisjoner, men det hele endte med en liten basar i enden av gata. Hele 144 kroner fant veien fra lommebøkene til mistenksomme naboer og oppi isboksen vår. –RG, kæ æ det for någe tull, nei dokke ska nok ha pengane sjøl, sa en av de gamle nabokonene mens hun tviholdt på pengene sine. Men det stoppet ikke vårt politiske engasjement. Stolte sendte vi inn pengene til Gjesdal kommune. Det gikk lang tid, RG var egentlig lagt ned, det ble aldri noe mer enn den ene basaren og et par møter. Men så fikk vi brev i posten av ordføreren. Kan tro det var stort. Jeg husker ennå papiret. Det hadde stempelet til kommunen på, og hvis du tok fingrene over det kunne du kjenne det uthevete mønsteret som sa oss at dette var noe stort. Vi kopierte et eksemplar til alle, men det var bare jeg, som var lederen i klubben som fikk beholde det gode papiret.
I dag er jeg medlem i Sandnes Sosialistisk Ungdom. Det vil si at jeg betaler 80 kr i året og mottar et blad med litt for liten skrift til at det er lesbart for en nærsynt jente. Mer aktivt enn det er ikke medlemskapet mitt. Tankene er der, men ofte blir det bare med tanker når tiden ikke helt strekker til. ”Fritida” mi er ofte ganske stappet full av planer. Jeg trener karate tre ganger i uken, er med i spinneren ungdomsteater, leser masse bøker, prøver å gå på Viking-kamper om søndager og Ålgård-kamper på lørdager, er på ungdomsmøter i babtistkirka på lørdagskveldene, går i cellegruppe og prøver av og til å få tid til å være med litt venner også. En gang i blant prøver jeg å være litt kulturell og går på teaterforestillinger, musicaler, klassiske konserter og revyer, ja en gang fikk de meg til og med med på opera. Vennene mine har nemlig en oppfatning av at jeg trenger litt mer kunnskaper om slike allmenne ting som vanlige ungdommer interesserer seg for, så akkurat den operakonserten var vel å dra meg litt i feil retning. Jeg tenker da hovedsakelig på å mate meg med TOPP-sladder, slik at jeg i alle fall har litt peiling på hvem som spiller i de forskjellige filmene og hvem som egentlig synger sangene jeg går og nynner på. Slikt sladder som jeg kaller det, er meg ganske likegyldig.
Det som er viktig i mitt liv er kanskje ikke det samme som i alle andre sine liv. For å si det slik, jeg likte å gå på Forus på medier og kommunikasjon. Jeg likte å få utfolde mine kreative sider, være litt spesiell og skille meg litt ut. Samtidig tenker jeg av og til at jeg angrer litt på at jeg ikke gikk på allmenn alle tre åra. Tenk så mye mer jeg kunne ha lært om blant annet filosofi og religion. På ungdomsskolen pleide nemlig ofte venninna mi å kalle meg for en filosof. Da synes jeg det var litt flaut, men det var egentlig sant. Når jeg ser rundt meg ser jeg et fantastisk skaperverk, en natur så fantastisk og vidunderlig at jeg ikke kan forstå den. Jeg kan ikke forstå at alt dette bare oppstod ved en tilfeldighet. Jeg begynte å søke etter Gud. Jeg leste mye rart, jeg var innom flere religioner, jeg fant mange svar, men enda flere spørsmål. Til slutt ble jeg kristen, selv om ikke dette akkurat er en slutt, det er mer en begynnelse. Poenget mitt er vel kanskje det at jeg prøver å leve for det åndelige mer enn det materielle. Jeg prøver å leve for det evige, heller enn for det forgjengelige. Legg merke til at jeg prøver. Jeg har flere verdier og idealer, men det er ikke alltid like lett å følge dem.
Egentlig er jeg et paradoks. Jeg er hun som får sekser i matte, men ikke vet svaret på 11-6 eller 7x4. På skolen blir jeg kalt geni, hjemme blir jeg kalt blond. I fjor reiste jeg og venninna mi på Arena, som er en kristen idrettsleir i Kristiansand. Vi to hadde et svært 6-mannstelt alene, noe som var ganske flaut med tanke på at når du stapper over 1000 ungdommer inn på en campingplass er det ikke akkurat for god plass. Derfor gikk alltid vi to rundt og lette etter noen som hadde bedre plass i teltet enn oss. En dag da vi gikk tur med noen andre venner, så jeg et stort telt. ”Se der!” skrek jeg ivrig ut til de andre. ”Det der teltet må jo vær liga stort som vårs telt! Æg trur faktisk dæ æ heilt likt så vårs telt!” ”Eli, lille venn. Det æ jo vårs telt!” sa venninna mi akkompagnert av latteren til de andre.
To Ålgård-bønder kommer inn på en scene. Foran dem kan de skimte to svære føtter. Føttene er et resultat av flere timer dugnad, hønsenett, maling, tapetlim og avispapir. – Æg vil sei dæ æ et Grælla Uidentifisert Langt Liggande Iallefall Vanskapt Ensomt Relikvie, sier den første bonden. – Hmmm…Dæ der æ då altså en GULLIVER, svarer den andre bonden, globetrotteren av dem, han som faktisk har vært to ganger i byen. Ja for tenk å ha vært så langt som til Bryne! Jeg var den første bonden. Men jeg var også den som klistret mest tapetlim på føttene, skrev manuset, regisserte, planla, lagte plakaten til og spilte blondine, egenesdame og vann i The Eelfarm Foxy, altså Ålgårdrevyen. Jeg tror medlemskapet mitt i Spinnerens ungdomsteater ble litt for voldsomt i fjor. Du kunne finne meg sittende på bussen, på skolen, i venteværelse til fysioterapauten, på hytta, på ruten på Sandnes, ja overalt satt jeg med en skriveblokk og skrev ned replikker til revyen. I år skal vi sette opp den greske tragedien Medea, og jeg har egentlig bare ett mål, å ikke engasjere meg så utrolig mye. Så får vi se om det er mulig…
Min forklaring av GULLIVER sier vel kanskje også litt om hvilken Ålgårdspatriot jeg er. Gulliver er for Ålgård som det skjeve tårnet er for Pisa, Eiffeltårnet er for Paris og pengebingen er for Andeby. I sommer har jeg da også jobbet i kongeparken, både dag og natt. En natt vekket jeg nemlig en hel campinghytta med å skrike ut i søvne: HEI OG VELKOMMEN TIL KONGEPARKEN. Noen ord jeg til da faktisk aldri hadde sett i våken tilstand.
Så da er jeg vel en blond filosof, som rømmer fra meg selv i teaterroller, er blå av blåmerker fra karaten, får voldsomme ideer om politikk og miljø som heller sjelden blir gjennomført og som ellers prøver å glede meg over livet og ikke klage så mye. Det er vanskelig å si hvem jeg er. Det er skummelt å tenke på hvor mye andre rundt meg faktisk har å si på min atferd. Jeg er Eli Bakken Idland, går på Bryne vgs. i klasse 3påa og bor på Ålgård. Det er egentlig det eneste sikre. Jeg vet ikke om du har blitt så mye klokere på hvem jeg er, men jeg tror ganske sikkert at jeg har blitt det. Det er både skummelt og lærerikt å se tilbake på livet. Å se at alt som en gang skjedde faktisk ikke var en tilfeldighet, det førte frem til noe i dag. Nå er vel bare spørsmålet, hva skjer videre?
søndag, oktober 17, 2004
"Salla, så kjekt d e å mobba!"
Vi gikk i stim fra Viking-kampen, da jeg hørte disse ordene fra en typisk fjortisgutt. Og jeg må nesten gi denne gutten litt rett. Det er gildt å mobbe, iallefall småerte. Jeg fikk en gang høre at jeg aldri åpnet kjeften, og hvis jeg gjorde det så var det alltid noe stygt som kom ut. Litt vemodig så jeg at det var sant. Dessverre er det slik at en alltid skal si noe morsomt, og det som er morsomt går ofte på bekostning av andre mennesker. Ikke det at det trenger å være noe alvorlig, sjeldent er det ment ondskapsfullt mot personen det er rettet mot, det er mer et behov for å få oppmerksomhet fra de andre som gjør det, å føle seg morsom og godtatt av gjengen. Men slike enkle bemerkninger og kommentarer, som du selv ikke mener mer med enn å få litt oppmerksomhet, kan faktisk treffe en person ganske tungt. Jeg vet i allefall at jeg biter merker i det, hvert litt stygge ord, hver litt morsomme kommentar som kommer til meg biter seg fast i meg. Så kanskje vi alle bør prøve å tenke litt mer over hva vi slenger ut, og ikke ødelegge andre for vår egen popularitet.
Vi stod i en stim i kø til toget. Alle voksne bare står der. Henger. Klager litt over hvor lang kø det er. Bekymrer seg over at de ikke kommer med på toget. Kjeder seg. Ser egentlig ut som noen stokker, som bare står der. Kjedelig. 3 smågutter leker i skråningen. Leker blant høye stive strå. Koser seg. Får tida til å gå. Noen smiler når de ser på dem. Noen ler av dem. Jeg savner det. Jeg vil være dem. Hvorfor være stive stokker når du kan leke med stive strå? Hvorfor kjede seg, når vi kan ha det gøy? Hva er det med oss voksne som gjør at vi må kjede oss? Hvorfor kan ikke vi leke og kose oss?
Jeg satt på toget. Folk stimet rundt meg. For det meste voksne mennesker, mannfolk med smågutter. Alle hadde vært på viking-kamp. Det var annerledes fra slik det pleier. Det var ikke bare uhøflige ungdommer med beina oppi setet. Det var voksne mennesker. Deres folkeskikk var etter min mening mye verre enn oss ungdommer sin. Det er ikke rart unge i dag har dårlig folkeskikk når jeg hører på foreldrene. Banner og skriker ut gjør de når de er på fotballkamp. Skriker hver gang dommeren blåser. Småerter barna. Er tøffe i kjeften mot dem. Hvilken folkeskikk er dette? Hvilket forbilde er det for barna? Og så kritiserer dere oss for å ha dårlig folkeskikk! Tenk heller på hvem vi får folkeskikken vår fra.
Vi stod i en stim i kø til toget. Alle voksne bare står der. Henger. Klager litt over hvor lang kø det er. Bekymrer seg over at de ikke kommer med på toget. Kjeder seg. Ser egentlig ut som noen stokker, som bare står der. Kjedelig. 3 smågutter leker i skråningen. Leker blant høye stive strå. Koser seg. Får tida til å gå. Noen smiler når de ser på dem. Noen ler av dem. Jeg savner det. Jeg vil være dem. Hvorfor være stive stokker når du kan leke med stive strå? Hvorfor kjede seg, når vi kan ha det gøy? Hva er det med oss voksne som gjør at vi må kjede oss? Hvorfor kan ikke vi leke og kose oss?
Jeg satt på toget. Folk stimet rundt meg. For det meste voksne mennesker, mannfolk med smågutter. Alle hadde vært på viking-kamp. Det var annerledes fra slik det pleier. Det var ikke bare uhøflige ungdommer med beina oppi setet. Det var voksne mennesker. Deres folkeskikk var etter min mening mye verre enn oss ungdommer sin. Det er ikke rart unge i dag har dårlig folkeskikk når jeg hører på foreldrene. Banner og skriker ut gjør de når de er på fotballkamp. Skriker hver gang dommeren blåser. Småerter barna. Er tøffe i kjeften mot dem. Hvilken folkeskikk er dette? Hvilket forbilde er det for barna? Og så kritiserer dere oss for å ha dårlig folkeskikk! Tenk heller på hvem vi får folkeskikken vår fra.
Bøy og tøy og drikking og festing og sånn analysering
Hvor lenge har du sittet ved pcen i dag da? En time? To timer? Kanskje lenger? Eller kanskje bare 10 minutt, men du har i alle fall tenkt å sitte enda litt lenger? Kanskje er det da på tide med litt bøy og tøy? Helt seriøst, gjør det jeg nå skriver. Du har gått av det, ikke bare fysisk, men faktisk mest psykisk. Reis deg opp! Stå med samla bein og helt strake knær. Så strekker du armene dine mot bakken. Får du fingertuppene nedi? I så tilfelle får du ta håndflatene nedi, og hvis dette går får lett, får du prøve å ta albuene nedi.
Er det vondt? Er du stiv? Trolig, selv jeg som har gått nesten hele livet mitt på turn synes det er vondt. Likevel kommer jeg lenger ned en for eksempel far. Og også du kan komme lenger ned. Hvis du vil. Men da trenges det mye arbeid, mye smerte. Jeg kommer litt langt ned, fordi jeg i mange år har utsatt meg selv for smerte. Jeg har tøyd og tøyd, lidd og lidd, men samtidig som jeg har gjort dette har jeg kommet lenger og lenger ned.
Jeg liker ikke smerte, det er vondt. Det er fint å leve livet så enkelt og lystig som du kan. Unngå vanskelige, smertefulle situasjoner. Jeg er sjenert. Jeg liker egentlig ikke å snakke med folk. Nesten ikke en gang med mine aller nærmeste venner. Jeg kan godt skrive ned mine innerste tanker og følelser for hele nettet, men jeg får prestasjonsangst når jeg skal snakke ansikt til ansikt med mennesker. Derfor er det lett for meg å unngå slike situasjoner. Det er andre situasjoner jeg også liker mindre enn andre, de kan jeg også unngå. Jeg kan leve hele livet akkurat slik som fornøyer meg, unngå vanskeligheter, leve i gleden.
Men er det å leve i gleden? Blir livet mitt bra slik? Hva er et bra liv?
I går var jeg på fest. Det fikk meg til å tenke. Tenke over litt om drikking og festing og sånn. Med tanke på at nesten alle ungdommer bedriver med slik, er det vel verdt å ofre noen tanker. Dette er en typisk samtale som oppstår med meg på slike fester:
-Drikker ikke du?
-Nei, jeg gjør aldri det
-Du er fornuftige du. (der får jeg et inntrykk av at de som drikker, kanskje ikke selv synes det er så lurt det de holder på med)
- Ja
-Men så vet jo ikke du hvor kjekt det er å drikke, med tanke på at du aldri har prøvd det, du går virkelig glipp av noe (så fort ombestemte de seg)
Klart de har rett, jeg vet ikke hva jeg går glipp av. Men jeg kan vel tenke meg til det. På den festen jeg var på i går, var det mange som ikke kjente nesten noen. For eksempel jeg. Akkurat det synes ikke jeg er så kjekt. Så mange satt nesten der, helt alene og bare drakk for seg selv. Snakket kanskje med noen få littegrann. Eller gikk rundt og svinset og svermet. Utenfra ser det utrolig kjedelig og lamt ut. Alkoholen må gjøre noe helt utrolig inni disse menneskene som gjør at de elsker et slikt liv. De jobber for helga hele uka og betaler for det søndags morning. Er det verdt det?
La meg også sitere en telefonsamtale med Aud Elin:
-Skal du ha om Jostein Gaarder i særemne da?
- Nei, jeg vil ikke det. Vil ikke analysere de kjekke bøkene, da ødelegger jeg dem bare.
Det fikk meg til å tenke på analysering. På samme måte er det etter at jeg begynte på media. Jeg lærte så mye om hvordan en film er bygget opp, at nå kan jeg nesten ikke se på en film uten å tenke på klipping, bildeutsnitt, vinkel og andre filmvirkemiddel. Ødelegger ikke dette litt av den passive, slapp-av måten å sluke en films spenning og glede på? På samme måte tror jeg de som går på musikk har det. Jeg kan synes en listesang er kul, mens de vil analysere den å se hvor dårlig musikkvalitet sangen egentlig har.
Jeg liker å analysere alt jeg gjør. Analysere og filosofere over verden. Jeg liker å tenke. Jeg elsker å lære fordi det gir meg årsaker om hvorfor ting skjer og hva de fører til. Ødelegger jeg da livet mitt på samme måte som Aud Elin mente hun ville ødelegge de fantastisk gode Jostein Gaarder bøkene med å analysere dem?
Med tre forskjellige eksempel har jeg prøvd å hevde et poeng her. Hva gir størst glede i livet? Å leve på overflatiske gleder, som alkohol, som latterkick, som sex, som underholdingsprogram på tv, som å unngå vanskelige situasjoner, som å glede seg over det som er å glede seg over å se bort i fra det vonde i livet? Eller å analysere det en gjør, strekke seg til å gjøre ting vi egentlig ikke liker, ting som først gjør vondt, finne større verdier i livet en glade kick. Å analysere alt, gjør at du ser skyggesider i samfunnet. Du blir obs på hvor galt mye egentlig er. Men du blir også obs på bedre, sannere verdier i livet enn bare å nyte akkurat glede. Jeg er klart for den siste. Jeg tror et bra liv er snakk om å tøye sine egne grenser, det gjør vondt, men i det lange løp tror jeg det blir bedre. Det er snakk om ha en viss livskvalitet i livet sitt. Jeg tror ikke et bra liv er å kose seg hele tiden. Jeg tror et bra liv er å tenke å analysere. Tenk for eksempel på ordet wonderful. Er ikke det slik vi gjerne vil ha livet vårt? Vel, et wonderful liv, betyr et undrende liv. Altså, selv om det kanskje ikke alltid virker slik, tror jeg alle undrende liv er bedre enn et overflatisk liv. Å undre gjør at du ser både vonde og gode ting bedre, du får bedre kvalitet på livet ditt. Og de gode opplevelsene blir bare bedre, fordi du vet at de er riktig gode, de er gjennomført gode. Som Dalai Lama sa: Ekte glede er glede som er glede helt gjennom, og som ikke kommer av eller fører til noe dårlig. Dermed er ikke drikking ekte glede, ikke overflod av god mat (du blir bare alt for mett, og vond i magen etterpå) osv.
Er det vondt? Er du stiv? Trolig, selv jeg som har gått nesten hele livet mitt på turn synes det er vondt. Likevel kommer jeg lenger ned en for eksempel far. Og også du kan komme lenger ned. Hvis du vil. Men da trenges det mye arbeid, mye smerte. Jeg kommer litt langt ned, fordi jeg i mange år har utsatt meg selv for smerte. Jeg har tøyd og tøyd, lidd og lidd, men samtidig som jeg har gjort dette har jeg kommet lenger og lenger ned.
Jeg liker ikke smerte, det er vondt. Det er fint å leve livet så enkelt og lystig som du kan. Unngå vanskelige, smertefulle situasjoner. Jeg er sjenert. Jeg liker egentlig ikke å snakke med folk. Nesten ikke en gang med mine aller nærmeste venner. Jeg kan godt skrive ned mine innerste tanker og følelser for hele nettet, men jeg får prestasjonsangst når jeg skal snakke ansikt til ansikt med mennesker. Derfor er det lett for meg å unngå slike situasjoner. Det er andre situasjoner jeg også liker mindre enn andre, de kan jeg også unngå. Jeg kan leve hele livet akkurat slik som fornøyer meg, unngå vanskeligheter, leve i gleden.
Men er det å leve i gleden? Blir livet mitt bra slik? Hva er et bra liv?
I går var jeg på fest. Det fikk meg til å tenke. Tenke over litt om drikking og festing og sånn. Med tanke på at nesten alle ungdommer bedriver med slik, er det vel verdt å ofre noen tanker. Dette er en typisk samtale som oppstår med meg på slike fester:
-Drikker ikke du?
-Nei, jeg gjør aldri det
-Du er fornuftige du. (der får jeg et inntrykk av at de som drikker, kanskje ikke selv synes det er så lurt det de holder på med)
- Ja
-Men så vet jo ikke du hvor kjekt det er å drikke, med tanke på at du aldri har prøvd det, du går virkelig glipp av noe (så fort ombestemte de seg)
Klart de har rett, jeg vet ikke hva jeg går glipp av. Men jeg kan vel tenke meg til det. På den festen jeg var på i går, var det mange som ikke kjente nesten noen. For eksempel jeg. Akkurat det synes ikke jeg er så kjekt. Så mange satt nesten der, helt alene og bare drakk for seg selv. Snakket kanskje med noen få littegrann. Eller gikk rundt og svinset og svermet. Utenfra ser det utrolig kjedelig og lamt ut. Alkoholen må gjøre noe helt utrolig inni disse menneskene som gjør at de elsker et slikt liv. De jobber for helga hele uka og betaler for det søndags morning. Er det verdt det?
La meg også sitere en telefonsamtale med Aud Elin:
-Skal du ha om Jostein Gaarder i særemne da?
- Nei, jeg vil ikke det. Vil ikke analysere de kjekke bøkene, da ødelegger jeg dem bare.
Det fikk meg til å tenke på analysering. På samme måte er det etter at jeg begynte på media. Jeg lærte så mye om hvordan en film er bygget opp, at nå kan jeg nesten ikke se på en film uten å tenke på klipping, bildeutsnitt, vinkel og andre filmvirkemiddel. Ødelegger ikke dette litt av den passive, slapp-av måten å sluke en films spenning og glede på? På samme måte tror jeg de som går på musikk har det. Jeg kan synes en listesang er kul, mens de vil analysere den å se hvor dårlig musikkvalitet sangen egentlig har.
Jeg liker å analysere alt jeg gjør. Analysere og filosofere over verden. Jeg liker å tenke. Jeg elsker å lære fordi det gir meg årsaker om hvorfor ting skjer og hva de fører til. Ødelegger jeg da livet mitt på samme måte som Aud Elin mente hun ville ødelegge de fantastisk gode Jostein Gaarder bøkene med å analysere dem?
Med tre forskjellige eksempel har jeg prøvd å hevde et poeng her. Hva gir størst glede i livet? Å leve på overflatiske gleder, som alkohol, som latterkick, som sex, som underholdingsprogram på tv, som å unngå vanskelige situasjoner, som å glede seg over det som er å glede seg over å se bort i fra det vonde i livet? Eller å analysere det en gjør, strekke seg til å gjøre ting vi egentlig ikke liker, ting som først gjør vondt, finne større verdier i livet en glade kick. Å analysere alt, gjør at du ser skyggesider i samfunnet. Du blir obs på hvor galt mye egentlig er. Men du blir også obs på bedre, sannere verdier i livet enn bare å nyte akkurat glede. Jeg er klart for den siste. Jeg tror et bra liv er snakk om å tøye sine egne grenser, det gjør vondt, men i det lange løp tror jeg det blir bedre. Det er snakk om ha en viss livskvalitet i livet sitt. Jeg tror ikke et bra liv er å kose seg hele tiden. Jeg tror et bra liv er å tenke å analysere. Tenk for eksempel på ordet wonderful. Er ikke det slik vi gjerne vil ha livet vårt? Vel, et wonderful liv, betyr et undrende liv. Altså, selv om det kanskje ikke alltid virker slik, tror jeg alle undrende liv er bedre enn et overflatisk liv. Å undre gjør at du ser både vonde og gode ting bedre, du får bedre kvalitet på livet ditt. Og de gode opplevelsene blir bare bedre, fordi du vet at de er riktig gode, de er gjennomført gode. Som Dalai Lama sa: Ekte glede er glede som er glede helt gjennom, og som ikke kommer av eller fører til noe dårlig. Dermed er ikke drikking ekte glede, ikke overflod av god mat (du blir bare alt for mett, og vond i magen etterpå) osv.
tirsdag, oktober 12, 2004
Politikk
Jeg tenkte jeg skulle drøfte litt om politikk da, siden dette egentlig interesserer meg en del. Selv stemmer jeg på SV (når jeg en dag får stemme da) men jeg er jo medlem i Sandnes SU, så det bør vel være en selvfølge.
For å si litt om den norske politikken: Vi har flere parti, en kan strekke dem på en linje fra venstre til høyre. Venstrepartiene består av Sv og Arbeiderpartiet. Disse partiene står for sosialdemokrati. Altså: De er for at alle i samfunnet skal få likhet, og hele folket er nøtt til å være med på dette, hele folket må hjelpe til slik at alle må få det ca like godt. De er i mot sosiale forskjeller som fattig og rik. For å få vekk disse forskjellene vil de ta inn høye skatter, høyest av de rike slik at alle er med på å betale de sosiale godene vi alle trenger som skole, sykehus, arbeidstrygd, sykepenger, alderhjem, veinett osv. Jeg er enig i dette fordi jeg mener at det norske folket har det godt nok som det er. Private familier klarer seg økonomisk, en trenger da tross alt ikke kjøpe så mye pynteting, klær og dubbeditter for å ha det bra. Det det derimot stokker på i det norske samfunnet er de offentlige tiltakene. Skolene er dårlige, veiene er dårlige, sykehuskøene er enorme osv. Sv er her de mest radikale, mens Ap er litt mindre radikale.
Høyresiden i politikken er det vi kaller liberale og konservative. Der er Høyre de konservative og Frp de mest liberale. Disse går for ordtaket: friheten til å velge. De vil privatisere mange offentlige bedrifter, de vil at pengene, at markedet skal styre i stedet for staten. De er for mindre skatter, fordi de ønsker at mennesker skal få lov å bli rike. Dette gjør de slik at mennesker skal bli inspirert til å jobbe, at de skal ha kapital til å kunne starte nye bedrifter og dermed skape nye arbeidsplasser. Jeg mener at dette er en usosial løsning. I årets budsjett gjør de slik at de som tjener mye penger slipper å betale så mye skatt som de gjorde før. De rikere blir rikere samtidig som det blir gitt mindre penger til kommunene og de offentlige situasjonene. Jeg mener at det ikke finnes behov for at noen skal tjene mere penger enn ca 350000kr i året. Det er nok. Dessuten forstår jeg ikke at det finnes en jobb som er mer krevende enn f.eks. en sykepleiers jobb, både fysisk og psykisk, så hvem fortjener å tjene mer penger enn en sykepleier? Jeg mener at folk som vil starte nye bedrifter heller skal søke om dette til staten, og så kan disse få skattelette og penger av staten til å starte bedrifter. Fremskrittspartiet er enda mer liberale, og vil privatisere enda mer enn Høyre.
I midten har vi Sp som følger mye av politikken til venstresiden, men bygger spesielt på verdien om at kommunene skal få mer penger, og at Norge ikke bare skal bli by, men at de i distriktsnorge skal få det godt og at folk vil bo her. Vi har også Krf som bygger på kristne verdier, men går litt mer over på høyresiden igjen. Venstre er kanskje det mest fornuftige partiet, de ligger midt i mellom og satser mye på miljø og kollektivtrafikk. Kanskje for lite radikale til at vi vil stemme på dem? De er iallefall et ytterst lite parti.
Så hvem danner regjering neste år? Jeg håper på en regjering på venstresiden. Det hele kommer an på stemmene. Det er fordel å ha en flertallsregjering, dvs at når regjeringen vil noe, slipper de å sammarbeide med andre partier for å få vedtatt og gjennomslått det de vil i stortinget. Den regjeringa vi har nå med Høyre, KRf og Venstre har ikke flertall, men må samarbeide med Frp. Neste år er det stor sjans for å at venstrepartiene vil gjøre mye for å unngå enda en høyreregjeringen. Hvis Ap får flertall alene vil nok de danne regjering. Men hvis ikke vil de danne regjering med Sv og Sp som har mange likhetstrekk med dem. Ulikhetene vil de se vekk fra, alt for å hindre enda en høyreregjering. Men de største ulikhetene, som kan danne problemer, er eu. Sv og Sp er mot Eu, Ap er for. Regjeringa vi har kan fortsette. Hvis sentrumspartiene får flere stemmer kan venstre, krf og sp danne regjering, men det spørs om de får nok stemmer. Det finnes nok også en liten mulighet for Frp og Høyre å danne regjering, men det skal mye til. Frp er litt for liberale for Høyre. F. eks. vil de bruke alt for mange oljepenger, mens Høyre er opptatt av en stram økonomi for å holde renten og kronekursen nede, noe som stabiliserer og forbedrer næringslivet. Men en venstreregjering har ganske stor sjans for å komme gjennom. Nettopp fordi de kan danne flertall i stortinget, og dette er en fordel jeg tror mange lengter etter, en for gjort så mye mer da. Dessuten vil venstre-partiene gjøre mye for å få vekk høyre.
Grunnen til at de enkelte partiene kan samarbeide med hverandre, er altså de beskrivelsene jeg skrev av partiene helt øverst. Disse sier hva som gjør partiene like, og det er også dette som gjør at de kan danne regjering sammen.
Lykke til Tine og Linn ;) håper dette kan hjelper dere litt ;) Håper også andre som ikke interesserer seg for politikk, såkalte idioter, kan få litt forståelse for dette, siden det tross alt er hva som styrer samfunnet vårt og mye av livet ditt, og derfor er ganske viktig. (trussel: fjerner posten hvis jeg ikke får kommentar av to stk som bør føle seg truffne :P)
For å si litt om den norske politikken: Vi har flere parti, en kan strekke dem på en linje fra venstre til høyre. Venstrepartiene består av Sv og Arbeiderpartiet. Disse partiene står for sosialdemokrati. Altså: De er for at alle i samfunnet skal få likhet, og hele folket er nøtt til å være med på dette, hele folket må hjelpe til slik at alle må få det ca like godt. De er i mot sosiale forskjeller som fattig og rik. For å få vekk disse forskjellene vil de ta inn høye skatter, høyest av de rike slik at alle er med på å betale de sosiale godene vi alle trenger som skole, sykehus, arbeidstrygd, sykepenger, alderhjem, veinett osv. Jeg er enig i dette fordi jeg mener at det norske folket har det godt nok som det er. Private familier klarer seg økonomisk, en trenger da tross alt ikke kjøpe så mye pynteting, klær og dubbeditter for å ha det bra. Det det derimot stokker på i det norske samfunnet er de offentlige tiltakene. Skolene er dårlige, veiene er dårlige, sykehuskøene er enorme osv. Sv er her de mest radikale, mens Ap er litt mindre radikale.
Høyresiden i politikken er det vi kaller liberale og konservative. Der er Høyre de konservative og Frp de mest liberale. Disse går for ordtaket: friheten til å velge. De vil privatisere mange offentlige bedrifter, de vil at pengene, at markedet skal styre i stedet for staten. De er for mindre skatter, fordi de ønsker at mennesker skal få lov å bli rike. Dette gjør de slik at mennesker skal bli inspirert til å jobbe, at de skal ha kapital til å kunne starte nye bedrifter og dermed skape nye arbeidsplasser. Jeg mener at dette er en usosial løsning. I årets budsjett gjør de slik at de som tjener mye penger slipper å betale så mye skatt som de gjorde før. De rikere blir rikere samtidig som det blir gitt mindre penger til kommunene og de offentlige situasjonene. Jeg mener at det ikke finnes behov for at noen skal tjene mere penger enn ca 350000kr i året. Det er nok. Dessuten forstår jeg ikke at det finnes en jobb som er mer krevende enn f.eks. en sykepleiers jobb, både fysisk og psykisk, så hvem fortjener å tjene mer penger enn en sykepleier? Jeg mener at folk som vil starte nye bedrifter heller skal søke om dette til staten, og så kan disse få skattelette og penger av staten til å starte bedrifter. Fremskrittspartiet er enda mer liberale, og vil privatisere enda mer enn Høyre.
I midten har vi Sp som følger mye av politikken til venstresiden, men bygger spesielt på verdien om at kommunene skal få mer penger, og at Norge ikke bare skal bli by, men at de i distriktsnorge skal få det godt og at folk vil bo her. Vi har også Krf som bygger på kristne verdier, men går litt mer over på høyresiden igjen. Venstre er kanskje det mest fornuftige partiet, de ligger midt i mellom og satser mye på miljø og kollektivtrafikk. Kanskje for lite radikale til at vi vil stemme på dem? De er iallefall et ytterst lite parti.
Så hvem danner regjering neste år? Jeg håper på en regjering på venstresiden. Det hele kommer an på stemmene. Det er fordel å ha en flertallsregjering, dvs at når regjeringen vil noe, slipper de å sammarbeide med andre partier for å få vedtatt og gjennomslått det de vil i stortinget. Den regjeringa vi har nå med Høyre, KRf og Venstre har ikke flertall, men må samarbeide med Frp. Neste år er det stor sjans for å at venstrepartiene vil gjøre mye for å unngå enda en høyreregjeringen. Hvis Ap får flertall alene vil nok de danne regjering. Men hvis ikke vil de danne regjering med Sv og Sp som har mange likhetstrekk med dem. Ulikhetene vil de se vekk fra, alt for å hindre enda en høyreregjering. Men de største ulikhetene, som kan danne problemer, er eu. Sv og Sp er mot Eu, Ap er for. Regjeringa vi har kan fortsette. Hvis sentrumspartiene får flere stemmer kan venstre, krf og sp danne regjering, men det spørs om de får nok stemmer. Det finnes nok også en liten mulighet for Frp og Høyre å danne regjering, men det skal mye til. Frp er litt for liberale for Høyre. F. eks. vil de bruke alt for mange oljepenger, mens Høyre er opptatt av en stram økonomi for å holde renten og kronekursen nede, noe som stabiliserer og forbedrer næringslivet. Men en venstreregjering har ganske stor sjans for å komme gjennom. Nettopp fordi de kan danne flertall i stortinget, og dette er en fordel jeg tror mange lengter etter, en for gjort så mye mer da. Dessuten vil venstre-partiene gjøre mye for å få vekk høyre.
Grunnen til at de enkelte partiene kan samarbeide med hverandre, er altså de beskrivelsene jeg skrev av partiene helt øverst. Disse sier hva som gjør partiene like, og det er også dette som gjør at de kan danne regjering sammen.
Lykke til Tine og Linn ;) håper dette kan hjelper dere litt ;) Håper også andre som ikke interesserer seg for politikk, såkalte idioter, kan få litt forståelse for dette, siden det tross alt er hva som styrer samfunnet vårt og mye av livet ditt, og derfor er ganske viktig. (trussel: fjerner posten hvis jeg ikke får kommentar av to stk som bør føle seg truffne :P)
mandag, oktober 11, 2004
Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting
And now I'm back, from out of space.
Jeg er tilbake fra Sirdalen. Det stedet der det blir så mørkt om natten at det blir lyst, fordi stjernehimmelen er så enorm. Det er som å være på en annen planet. Du virkelig ser stjernene, ikke bare de største, men alle de små også. Hvis du aldri har sett andre stjerner enn lyktestolpene på gata, har du virkelig gått glipp av noe. Stjernehimmelen der oppe er så utrolig fantastisk. Det er mer lys enn mørke, det er et mønster, et mylder av nyanser og størrelser som gjør at det går opp for deg: Hvor liten er ikke jeg som synes stjernene er små? Stjernene er dessuten den beste tidsmaskinen, du ser tilbake i tid når du ser på stjernene. Tenk at vi ser på noe som kanskje ikke er lenger? Men som bare var? Tenk hvis alt vi ser ikke er, bare var? Hvis det er tilfelle med stjernene kan det vel være tilfelle med alt annet? Og hvordan kan vi vite at det vi ser er det samme som andre ser? (anbefaler filmen A Beautiful Mind til alle)
Jeg er i allefall påfyllt med tanker og energi og er klart til å ta fatt igjen!
Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting
Disse ordene har blitt utrolig viktige for meg de siste dagene. Tenk det da, herren er min hyrde og jeg mangler ingenting. Livet er som en vei, som er heller vanskelig å gå på. Det finnes så mange vanskelige kryss, lyskryss, rundkjøringer, svinger, feltskifte og fotgjengerfelt. Mennesker krysser veien din, det er så mye utforbi som frister, så mange jentesauer og guttesauer, det er så mange valg vi må ta. Vi har så mange bekymringer. Akkurat nå bekymrer jeg meg litt over frisyren min. Jeg har fått klippet håret mitt i en frisyre som jeg er sikker på at jeg en dag kommer til å kikke på i albumen min og tenke, at det går an! Litt slik vi gjør når vi ser på gamle 80-tallsfrisyrer. Uten at jeg er noen moteekspert tørr jeg nesten si at jeg har klippet håret mitt i en slik 80-tallsfrisyre, så det har vel noe med saken å gjøre kan tenkes.
Men altså vi bekymrer oss. Vi bekymrer oss over penger, utseende, skole, jobb og tid. Det er vanskelig å rekke alt og alle. Men vi har en vei å gå på. Jesus er veien, sannheten og livet. Og Herren er vår hyrde, han leder oss på den rette veien. Vi kan bare legge alle våre problemer og bekymringer over i hans hender, å stole 100 prosent på han, og han vil lede oss. I hans hender, på hans vei, mangler vi faktisk ingenting. Tenk på det, vi mangler ingenting! For selv om hans vei kan være tung og vanskelig, selv om vi føler vi mangler både det ene og det andre, vet vi at Gud har en plan med alt, han har en mening med alt, selv det som virker mest meningsløst. Vi må bare stole på at han vet hva han gjør, fordi det er da ikke vi som er fullkomne, det er han. De materielle manglene vi mener vi har, har så lite i å si i den store helheten. Det som teller er hans kjærlighet, fred og nåde, og får vi av dette mangler vi ingenting. Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting.
Varme relasjoner
I går var jeg på søndagsmøte i babtistkirka. Det handlet om varme relasjoner. Vi ble vist en modell om hvordan menneskelig sosial kontakt virker. (husker dessverre ikke mesteren bak denne modellen) Mennesker hører noe, de får et inntrykk. Dette inntrykket lagres inni hjertet vårt som et påtrykk. Vi tenker på det hele tiden, og vi trenger å få det ut. Vi trenger å få uttrykk for våre følelser, for det som blir sagt til oss. Hvis vi ikke får dette uttrykket, bygger det seg opp inni oss og vi kan bli syke. Derfor er det utrolig viktig å få snakke ut. Å for å snakke ut trenger vi noen å snakke med, en god venn som er der for oss å lytter. Det er livsnødvendig. Inntrykka vi får kan være både positive eller negative. En venn må altså være der å høre på deg når du er supergira og glad for noe, eller hvis noen har sagt deg noe vondt, hvis noe vondt har skjedd. Det er lov å grine. Det er lov å være deppa og lei seg. En må ikke bli redd selv om noen forteller om noe trist. Det er naturlig.
Jeg lover å si mer om hva han snakket om, så fyll med!
Jeg er tilbake fra Sirdalen. Det stedet der det blir så mørkt om natten at det blir lyst, fordi stjernehimmelen er så enorm. Det er som å være på en annen planet. Du virkelig ser stjernene, ikke bare de største, men alle de små også. Hvis du aldri har sett andre stjerner enn lyktestolpene på gata, har du virkelig gått glipp av noe. Stjernehimmelen der oppe er så utrolig fantastisk. Det er mer lys enn mørke, det er et mønster, et mylder av nyanser og størrelser som gjør at det går opp for deg: Hvor liten er ikke jeg som synes stjernene er små? Stjernene er dessuten den beste tidsmaskinen, du ser tilbake i tid når du ser på stjernene. Tenk at vi ser på noe som kanskje ikke er lenger? Men som bare var? Tenk hvis alt vi ser ikke er, bare var? Hvis det er tilfelle med stjernene kan det vel være tilfelle med alt annet? Og hvordan kan vi vite at det vi ser er det samme som andre ser? (anbefaler filmen A Beautiful Mind til alle)
Jeg er i allefall påfyllt med tanker og energi og er klart til å ta fatt igjen!
Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting
Disse ordene har blitt utrolig viktige for meg de siste dagene. Tenk det da, herren er min hyrde og jeg mangler ingenting. Livet er som en vei, som er heller vanskelig å gå på. Det finnes så mange vanskelige kryss, lyskryss, rundkjøringer, svinger, feltskifte og fotgjengerfelt. Mennesker krysser veien din, det er så mye utforbi som frister, så mange jentesauer og guttesauer, det er så mange valg vi må ta. Vi har så mange bekymringer. Akkurat nå bekymrer jeg meg litt over frisyren min. Jeg har fått klippet håret mitt i en frisyre som jeg er sikker på at jeg en dag kommer til å kikke på i albumen min og tenke, at det går an! Litt slik vi gjør når vi ser på gamle 80-tallsfrisyrer. Uten at jeg er noen moteekspert tørr jeg nesten si at jeg har klippet håret mitt i en slik 80-tallsfrisyre, så det har vel noe med saken å gjøre kan tenkes.
Men altså vi bekymrer oss. Vi bekymrer oss over penger, utseende, skole, jobb og tid. Det er vanskelig å rekke alt og alle. Men vi har en vei å gå på. Jesus er veien, sannheten og livet. Og Herren er vår hyrde, han leder oss på den rette veien. Vi kan bare legge alle våre problemer og bekymringer over i hans hender, å stole 100 prosent på han, og han vil lede oss. I hans hender, på hans vei, mangler vi faktisk ingenting. Tenk på det, vi mangler ingenting! For selv om hans vei kan være tung og vanskelig, selv om vi føler vi mangler både det ene og det andre, vet vi at Gud har en plan med alt, han har en mening med alt, selv det som virker mest meningsløst. Vi må bare stole på at han vet hva han gjør, fordi det er da ikke vi som er fullkomne, det er han. De materielle manglene vi mener vi har, har så lite i å si i den store helheten. Det som teller er hans kjærlighet, fred og nåde, og får vi av dette mangler vi ingenting. Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting.
Varme relasjoner
I går var jeg på søndagsmøte i babtistkirka. Det handlet om varme relasjoner. Vi ble vist en modell om hvordan menneskelig sosial kontakt virker. (husker dessverre ikke mesteren bak denne modellen) Mennesker hører noe, de får et inntrykk. Dette inntrykket lagres inni hjertet vårt som et påtrykk. Vi tenker på det hele tiden, og vi trenger å få det ut. Vi trenger å få uttrykk for våre følelser, for det som blir sagt til oss. Hvis vi ikke får dette uttrykket, bygger det seg opp inni oss og vi kan bli syke. Derfor er det utrolig viktig å få snakke ut. Å for å snakke ut trenger vi noen å snakke med, en god venn som er der for oss å lytter. Det er livsnødvendig. Inntrykka vi får kan være både positive eller negative. En venn må altså være der å høre på deg når du er supergira og glad for noe, eller hvis noen har sagt deg noe vondt, hvis noe vondt har skjedd. Det er lov å grine. Det er lov å være deppa og lei seg. En må ikke bli redd selv om noen forteller om noe trist. Det er naturlig.
Jeg lover å si mer om hva han snakket om, så fyll med!
søndag, oktober 03, 2004
Lovgivning om helse og levemåte
Jeg vet ikke hvor interessant dette er, synes selv ikke det er så veldig interessant, men det er min første norskoppgave i år. Oppgaven var å skrive en ressonnerende tekst der du diskuterte om myndighetene har rett til å styre vår levemåte og helse ved lovgivning. Så hvis du tilfeldigvis interesserer deg for dette, må du gjerne lese. Fikk foresten 5. (noen som vil finne 5 feil i den mini lille teksten jeg skrev nå, jeg føler meg så dårlig i rettskrivning av og til. tror jeg skal markere alle orda jeg eventuelt tror er feil med rødt, så kanskje noen føler seg kallet til å rette dem ;)
Med seine, slappe bevegelser åpner han kjøleskapet. Han er trøtt etter en lang dag på arbeid. Inne i kjøleskapet står en ensom colaflaske, en pakke med salami og et tefat med et lite pizzastykke som er igjen etter gårsdagens middag. Han stønner, mens han sakte lukker igjen kjøleskapet. Øynene faller på den gule lappen som henger på døra til kjøleskapet. Med røde, snirklete bokstaver står nummeret til pizzabakeren. Telefonen ligger i bukselomma. Han ser på lappen og slår nummeret. Egentlig kan han det utenat. Det er ikke første gang han bestiller pizza.
Vi lever i en velferdsstat der alt skal være mest mulig perfekt. Klarer du ikke å følge idealet, kan du være sikker på at noen andre passer på deg. I stadig større grad prøver nå også myndighetene å styre vår levemåte og helse. 1. juni satte røykeloven en stopper for friheten til å røyke på restauranter og utesteder. Nå vurderer myndighetene å gi momsavslag på såkalt ”sunn mat” og å øke antallet gymnastikktimer på skolene. Bare for å forsikre seg at den norske befolkningen holder seg mest mulig perfekte. Tidligere har en kjørt flere kampanjer mot røyking og for god helse. Forskjellen nå er at myndighetene ikke bare vil prøve å få oss til å leve ”bedre”, de vil bestemme hvordan vi skal leve ved bruk av lovgivning. Har myndighetene rett til dette? Eller viser de økende tallene på livsstilsykdommer at vi faktisk trenger hjelp til å kontrollere røyke- og spisevaner?
Det finnes allerede mange lover som styrer over vår levemåte og helse. Vi har ikke lov til å drikke alkohol ute på gata. Vi har ikke lov til å kjøpe røyk, kjøre bil, kjøpe alkohol eller spille på spilleautomater før vi er 18 år gamle. Vi er påbudt å bruke bilbelte. Vi er påbudt 10-årig skolegang. Dette er lover myndighetene har innført uten store protester fra folket. Myndighetene har et ansvar for folket og slike lover er nødvendige for å fullbyrdige dette ansvaret. Spørsmålet er hvor langt kan de gå?
På 1700-tallet kjempet de franske bøndene for frihet, likhet og brorskap. I dag er disse verdiene så internalisert at vi sjelden tenker over dem. Men nå vil myndighetene frarøve oss friheten til å bestemme over vår egen levemåte og helse. Det er som å ta et tilbakeskritt 300 år tilbake i tid. Ved å sette lover for hvor vi har lov til å røyke, hvilken mat vi bør spise og hvor mye vi bør trene, frarøver de oss noe av den friheten våre forfedre kjempet for å få. Tanken bak er kanskje god, men hvordan gjennomføre slike lover rettferdig? Hvis poenget er å sikre at vi nordmenn skal leve et best mulig liv, kan vi ha tonnevis av diskusjoner om hva som må til for å få et godt liv. Dette har nemlig de fleste av oss forskjellige oppfatninger av. Selv om Høybråten mener at en får et bedre liv av å ikke røyke og av å spise såkalt ”sunn mat” er det nok av dem som koser seg med både fast food og tobakk og synes et kort og godt liv er et bedre enn et langt og strevsomt liv. Kanskje noen av disses liv bare ville blitt verre hvis de måtte spise ”sunn mat”, sluttet å røyke og trent hver dag?
Det er håpløst for myndighetene å definere hva som er god helse og hva som er en god levemåte. Psykisk helse er vel så viktig som fysisk helse. Det nytter ikke å ha en frisk kropp hvis psyken glemmer å glede seg. Og hvordan kan myndighetene ha momsfritak på ”sunn mat” når alle eksperter definerer ordet ”sunn mat” forskjellig? Har du for eksempel tenkt på at en hamburger fra mc-donalds stort sett har de samme ingrediensene som mors kjøttkaker? Er poteter sunt eller usunt? Definisjonene er så mange og så forskjellige at myndighetene umulig kan si hva som er rett og galt.
På den annen side kan jeg forstå myndighetene. Som sagt har de et visst ansvar for oss. Hvis en farlig epidemi hadde bredd seg over landet, hadde folket krevd at myndighetene gjorde alt som stod i deres makt for å slå ned på epidemien. Når veiene er for dårlige slik at mennesker omkommer i bilulykker, krever vi at myndighetene skal fikse veiene. Da arbeidsforholdene på norske fabrikker var for dårlige, krevde folket at myndighetene skulle danne lover som ga dem bedre arbeidsvilkår. I dag er ikke arbeidsmiljøet og epidemier det store problemet for folks helse. Livsstilen vår er faktisk et av de største helseproblemene. Maskiner har tatt over for godt gammeldags hardt arbeid. Barna leker ikke lenger ute i skogen, de sitter inne og ser på tv eller spiller data. Det er enklere å bestille en pizza eller en hamburger på et gatekjøkken enn å lage en såkalt ”sunn” middag med grønnsaker og kokte poteter. Eller for den saks skyld er det veldig enkelt og billig å putte en grandiosa i ovnen. Det er dyrt å gå i et treningsstudio og trene, og kabel-tv, en myk sofa og litt snacks frister mer enn å ta en joggetur i regnet. Alt dette kan føre til fedme som igjen kan føre til kreft og hjerte- og karssykdommer. Akkurat som myndighetene forventes å slå ned på en skadelig epidemi eller dårlige arbeidsforhold, burde de vel kanskje også forventes å slå ned på de vanligste sykdommene i dag, livsstilsykdommene?
Det er forståelig at vi som er forholdsvis unge reagerer på at myndighetene i større grad vil styre vår levemåte med lover. Vi vil gjerne leve livet fullt ut. Konsekvensene på en dårlig livsstil rammer få unge, det rammer de eldre. Selv om de unge vet at det er farlig å røyke, drikke alkohol og spise såkalt ”usunn” mat, ligger det for dem fjernt å tenke på sykdommene som en gang kanskje vil ramme dem. Kanskje bør en heller høre med de som er rammet av for eksempel kreft? Kanskje har disse større rett til å uttale seg enn oss ungdommer? Kanskje disse hadde foretrukket litt strengere lovgivning fra myndighetene?
I dag har vi lover i Norge som setter høye avgifter på både røyk og alkohol. Dessutten er det ikke lov å ha reklame for disse produktene. Dette er lover som staten bruker for å styre vår helse og levemåte. Spørsmålet nå er om staten vil legge inn lignende lover for andre såkalte ”usunne” produkter. Hvis myndighetenes hensikt er å redusere tallene på livsstilssykdommer, er det klart at også godteri, potetgull og brus i samme grad som tobakk og alkohol kan føre til dette. Skal en da forby reklame for brus og sette avgifter på godteri? Jeg tror det er farlig å gjøre alt ulovlig. Ungdom tiltrekkes av det som er ulovlig, og reklameforbud og avgift på såkalt ”usunn” mat kan virke mot sin hensikt.
Vi mennesker lever i et samfunn som kan sammenlignes med mangfoldet av dyrearter i naturen. Alle deler er avhengige av hverandre, alle deler påvirker hverandre. Hvordan din helse og levemåte er, påvirker nemlig ikke bare deg, det påvirker hele samfunnet. Når enkeltmennesker ikke klarer å ta hensyn til andre mennesker selv, er jeg helt enig i at myndighetene må bryte inn. Derfor er jeg enig i den nye røykeloven som forbyr røyking i det offentlige rom. Alle har rett til en røykfri arbeidsplass, nettopp fordi det er vitenskapelig bevist at passiv røyking er helsefarlig. I slike tilfeller som dette, der ens egen levemåte i stor grad påvirker andre negativt, tror jeg det er viktig at staten griper inn med lover.
Røykeloven er en lov for å forbedre miljøet vårt. Vi mennesker lever ofte nokså uforsiktig med tanke på miljøet. Bare vi har det godt, tenker vi i mindre grad over hvilke konsekvenser våre goder har på miljøet. I slike situasjoner synes jeg det er viktig at myndighetene griper inn på vår levemåte, for eksempel med å påby oss og sortere søppelet vårt.
Også det å lide av en livsstilssykdom påvirker resten av folket. Det koster staten mye penger når folk er syke. Dessuten koster det sykehusplasser, plasser som kunne reddet mennesker med andre sykdommer. Om det er penger som er årsaken til at myndighetene vil styre vår helse og levemåte er heller diskutabelt. Rent økonomisk sett er det vanskelig å si om det lønner seg å få vekk livvstilssykdommer. For eksempel har en forsket på at røykere sparer staten for mer penger enn ikke-røykere. Nettopp fordi røykere dør tidligere, og dermed sparer staten penger på bl.a. eldreomsorg.
Der er en inne på et viktig poeng. Nemlig at vi må alle dø, og noe må vi da dø av. Vi kan dessverre ikke bli helt fullkomne. Og med tanke på at for mange lover kan frarøve oss en viss frihet vi faktisk har rett på, bør myndighetene være forsiktige med å prøve å gjøre oss for perfekte.
Når det gjelder sunn mat og trening har vi noen sterke idealer i dagens samfunn som kanskje vil gjøre susen like så godt som lover fra myndighetene. Idealet sier at vi skal være sunne, slanke, spreke og muskuløse (sistnevnte tenker jeg spesielt på menn). Fedme blir sett ned på, fete mennesker blir sett på som tiltaksløse. Disse normene som vi får naturlig mot oss hele tiden er kanskje vel så sterke som påtvungne lover fra en øvre maktfaktor?
Jeg tror ikke det finnes et ja-nei spørsmål på om hvorvidt myndighetene skal styre levemåten og helsa vår med lover. Det finnes allerede mange lover som styrer vår helse og levemåte. Spørsmålet blir hvor langt kan de gå? Jeg mener at myndighetene kan gripe inn i de situasjonene hvor vår levemåte i stor grad påvirker andres levemåte eller miljøet. Ellers mener jeg det er farlig å innføre alt for mange lover. Lover fører ofte til den motsatte hensikten, det som er ulovlig er spennendes. Ved å fortsette å kjøre kampanjer og opplyse folk om de farene vår levemåte kan føre til, tror jeg vi vil klare å bestemme over vår levemåte selv. Ingen av oss er, har vært, eller kan bli perfekte, og akkurat dette tror jeg bare vi må leve med.
Med seine, slappe bevegelser åpner han kjøleskapet. Han er trøtt etter en lang dag på arbeid. Inne i kjøleskapet står en ensom colaflaske, en pakke med salami og et tefat med et lite pizzastykke som er igjen etter gårsdagens middag. Han stønner, mens han sakte lukker igjen kjøleskapet. Øynene faller på den gule lappen som henger på døra til kjøleskapet. Med røde, snirklete bokstaver står nummeret til pizzabakeren. Telefonen ligger i bukselomma. Han ser på lappen og slår nummeret. Egentlig kan han det utenat. Det er ikke første gang han bestiller pizza.
Vi lever i en velferdsstat der alt skal være mest mulig perfekt. Klarer du ikke å følge idealet, kan du være sikker på at noen andre passer på deg. I stadig større grad prøver nå også myndighetene å styre vår levemåte og helse. 1. juni satte røykeloven en stopper for friheten til å røyke på restauranter og utesteder. Nå vurderer myndighetene å gi momsavslag på såkalt ”sunn mat” og å øke antallet gymnastikktimer på skolene. Bare for å forsikre seg at den norske befolkningen holder seg mest mulig perfekte. Tidligere har en kjørt flere kampanjer mot røyking og for god helse. Forskjellen nå er at myndighetene ikke bare vil prøve å få oss til å leve ”bedre”, de vil bestemme hvordan vi skal leve ved bruk av lovgivning. Har myndighetene rett til dette? Eller viser de økende tallene på livsstilsykdommer at vi faktisk trenger hjelp til å kontrollere røyke- og spisevaner?
Det finnes allerede mange lover som styrer over vår levemåte og helse. Vi har ikke lov til å drikke alkohol ute på gata. Vi har ikke lov til å kjøpe røyk, kjøre bil, kjøpe alkohol eller spille på spilleautomater før vi er 18 år gamle. Vi er påbudt å bruke bilbelte. Vi er påbudt 10-årig skolegang. Dette er lover myndighetene har innført uten store protester fra folket. Myndighetene har et ansvar for folket og slike lover er nødvendige for å fullbyrdige dette ansvaret. Spørsmålet er hvor langt kan de gå?
På 1700-tallet kjempet de franske bøndene for frihet, likhet og brorskap. I dag er disse verdiene så internalisert at vi sjelden tenker over dem. Men nå vil myndighetene frarøve oss friheten til å bestemme over vår egen levemåte og helse. Det er som å ta et tilbakeskritt 300 år tilbake i tid. Ved å sette lover for hvor vi har lov til å røyke, hvilken mat vi bør spise og hvor mye vi bør trene, frarøver de oss noe av den friheten våre forfedre kjempet for å få. Tanken bak er kanskje god, men hvordan gjennomføre slike lover rettferdig? Hvis poenget er å sikre at vi nordmenn skal leve et best mulig liv, kan vi ha tonnevis av diskusjoner om hva som må til for å få et godt liv. Dette har nemlig de fleste av oss forskjellige oppfatninger av. Selv om Høybråten mener at en får et bedre liv av å ikke røyke og av å spise såkalt ”sunn mat” er det nok av dem som koser seg med både fast food og tobakk og synes et kort og godt liv er et bedre enn et langt og strevsomt liv. Kanskje noen av disses liv bare ville blitt verre hvis de måtte spise ”sunn mat”, sluttet å røyke og trent hver dag?
Det er håpløst for myndighetene å definere hva som er god helse og hva som er en god levemåte. Psykisk helse er vel så viktig som fysisk helse. Det nytter ikke å ha en frisk kropp hvis psyken glemmer å glede seg. Og hvordan kan myndighetene ha momsfritak på ”sunn mat” når alle eksperter definerer ordet ”sunn mat” forskjellig? Har du for eksempel tenkt på at en hamburger fra mc-donalds stort sett har de samme ingrediensene som mors kjøttkaker? Er poteter sunt eller usunt? Definisjonene er så mange og så forskjellige at myndighetene umulig kan si hva som er rett og galt.
På den annen side kan jeg forstå myndighetene. Som sagt har de et visst ansvar for oss. Hvis en farlig epidemi hadde bredd seg over landet, hadde folket krevd at myndighetene gjorde alt som stod i deres makt for å slå ned på epidemien. Når veiene er for dårlige slik at mennesker omkommer i bilulykker, krever vi at myndighetene skal fikse veiene. Da arbeidsforholdene på norske fabrikker var for dårlige, krevde folket at myndighetene skulle danne lover som ga dem bedre arbeidsvilkår. I dag er ikke arbeidsmiljøet og epidemier det store problemet for folks helse. Livsstilen vår er faktisk et av de største helseproblemene. Maskiner har tatt over for godt gammeldags hardt arbeid. Barna leker ikke lenger ute i skogen, de sitter inne og ser på tv eller spiller data. Det er enklere å bestille en pizza eller en hamburger på et gatekjøkken enn å lage en såkalt ”sunn” middag med grønnsaker og kokte poteter. Eller for den saks skyld er det veldig enkelt og billig å putte en grandiosa i ovnen. Det er dyrt å gå i et treningsstudio og trene, og kabel-tv, en myk sofa og litt snacks frister mer enn å ta en joggetur i regnet. Alt dette kan føre til fedme som igjen kan føre til kreft og hjerte- og karssykdommer. Akkurat som myndighetene forventes å slå ned på en skadelig epidemi eller dårlige arbeidsforhold, burde de vel kanskje også forventes å slå ned på de vanligste sykdommene i dag, livsstilsykdommene?
Det er forståelig at vi som er forholdsvis unge reagerer på at myndighetene i større grad vil styre vår levemåte med lover. Vi vil gjerne leve livet fullt ut. Konsekvensene på en dårlig livsstil rammer få unge, det rammer de eldre. Selv om de unge vet at det er farlig å røyke, drikke alkohol og spise såkalt ”usunn” mat, ligger det for dem fjernt å tenke på sykdommene som en gang kanskje vil ramme dem. Kanskje bør en heller høre med de som er rammet av for eksempel kreft? Kanskje har disse større rett til å uttale seg enn oss ungdommer? Kanskje disse hadde foretrukket litt strengere lovgivning fra myndighetene?
I dag har vi lover i Norge som setter høye avgifter på både røyk og alkohol. Dessutten er det ikke lov å ha reklame for disse produktene. Dette er lover som staten bruker for å styre vår helse og levemåte. Spørsmålet nå er om staten vil legge inn lignende lover for andre såkalte ”usunne” produkter. Hvis myndighetenes hensikt er å redusere tallene på livsstilssykdommer, er det klart at også godteri, potetgull og brus i samme grad som tobakk og alkohol kan føre til dette. Skal en da forby reklame for brus og sette avgifter på godteri? Jeg tror det er farlig å gjøre alt ulovlig. Ungdom tiltrekkes av det som er ulovlig, og reklameforbud og avgift på såkalt ”usunn” mat kan virke mot sin hensikt.
Vi mennesker lever i et samfunn som kan sammenlignes med mangfoldet av dyrearter i naturen. Alle deler er avhengige av hverandre, alle deler påvirker hverandre. Hvordan din helse og levemåte er, påvirker nemlig ikke bare deg, det påvirker hele samfunnet. Når enkeltmennesker ikke klarer å ta hensyn til andre mennesker selv, er jeg helt enig i at myndighetene må bryte inn. Derfor er jeg enig i den nye røykeloven som forbyr røyking i det offentlige rom. Alle har rett til en røykfri arbeidsplass, nettopp fordi det er vitenskapelig bevist at passiv røyking er helsefarlig. I slike tilfeller som dette, der ens egen levemåte i stor grad påvirker andre negativt, tror jeg det er viktig at staten griper inn med lover.
Røykeloven er en lov for å forbedre miljøet vårt. Vi mennesker lever ofte nokså uforsiktig med tanke på miljøet. Bare vi har det godt, tenker vi i mindre grad over hvilke konsekvenser våre goder har på miljøet. I slike situasjoner synes jeg det er viktig at myndighetene griper inn på vår levemåte, for eksempel med å påby oss og sortere søppelet vårt.
Også det å lide av en livsstilssykdom påvirker resten av folket. Det koster staten mye penger når folk er syke. Dessuten koster det sykehusplasser, plasser som kunne reddet mennesker med andre sykdommer. Om det er penger som er årsaken til at myndighetene vil styre vår helse og levemåte er heller diskutabelt. Rent økonomisk sett er det vanskelig å si om det lønner seg å få vekk livvstilssykdommer. For eksempel har en forsket på at røykere sparer staten for mer penger enn ikke-røykere. Nettopp fordi røykere dør tidligere, og dermed sparer staten penger på bl.a. eldreomsorg.
Der er en inne på et viktig poeng. Nemlig at vi må alle dø, og noe må vi da dø av. Vi kan dessverre ikke bli helt fullkomne. Og med tanke på at for mange lover kan frarøve oss en viss frihet vi faktisk har rett på, bør myndighetene være forsiktige med å prøve å gjøre oss for perfekte.
Når det gjelder sunn mat og trening har vi noen sterke idealer i dagens samfunn som kanskje vil gjøre susen like så godt som lover fra myndighetene. Idealet sier at vi skal være sunne, slanke, spreke og muskuløse (sistnevnte tenker jeg spesielt på menn). Fedme blir sett ned på, fete mennesker blir sett på som tiltaksløse. Disse normene som vi får naturlig mot oss hele tiden er kanskje vel så sterke som påtvungne lover fra en øvre maktfaktor?
Jeg tror ikke det finnes et ja-nei spørsmål på om hvorvidt myndighetene skal styre levemåten og helsa vår med lover. Det finnes allerede mange lover som styrer vår helse og levemåte. Spørsmålet blir hvor langt kan de gå? Jeg mener at myndighetene kan gripe inn i de situasjonene hvor vår levemåte i stor grad påvirker andres levemåte eller miljøet. Ellers mener jeg det er farlig å innføre alt for mange lover. Lover fører ofte til den motsatte hensikten, det som er ulovlig er spennendes. Ved å fortsette å kjøre kampanjer og opplyse folk om de farene vår levemåte kan føre til, tror jeg vi vil klare å bestemme over vår levemåte selv. Ingen av oss er, har vært, eller kan bli perfekte, og akkurat dette tror jeg bare vi må leve med.
siste dag i kongeparken
Hmm...det har blitt litt lenge siden sist nå. Føle av og til det blir et lite tørke i glupe ting å si, og direkte handlingsreferat fra mine dager vet jeg ikke om er så interessant å høre om. Da jeg først begynte å blogge hadde jeg liksom mye inni hodet fra før av som bare måtte ut. Nå må jeg jo stadig tenke nytt.
I det siste har jeg søkt innom litt andres blogger. Jeg oppdaget en blog som hadde fått 60 kommentarer, noe som gjorde at jeg tenkte; hei, min blog er jo bare helt amatør og liten og ja... Menmen, det var interessant å se ut i den store verden.
Det å se andre som er bedre enn deg i noe, er både litt dumt men også veldig motiverende. Du får noen mål som sier; jeg også vil ha det slik! Eks: Torun som hadde det så superfint på rommet og i albumet!! Og andre sine blogger da!!
Sånn ellers hadde jeg min siste dag i kongeparken i dag. som om jeg ikke har sagt det før..hmm...David kunne av en eller annen grunn huske mange slike siste dager med meg i parken... Men i dag må det vær siste, parken har jo rett og slett ikke åpent mer nå. Men jeg kommer så til å savne parken! Jeg tror jeg må jobbe der i jul. Jeg klarer bare ikke gi slipp på den.
I går var jeg faktsik gjest i parken sammen med Bjarne. Da ble jeg kvalmen av å ta de tre barnekarusellene "Dyrene i Afrika", kakaokoppene og Ballongene. Og i dag stod jeg en halv time på q helspinn, det gikk jo helt rundt for meg. Jeg ble kvalmen da også. Og så klarte jeg å søle ut et brett med 30 blaute sjokolader...hmmm...det var ikke så kjekt nei...
I går var vi på um i gannkjerka. Dette har jeg alltid hørt utrolig mye bra om, så det var veldig kjekt å få komme der. Men selv om det var veldig bra, ble jeg utrolig stolt over babtiskkirka på Ålgård. Jeg hater at det er slik, men av en aller annen grunn tenker vi alltid at det alltid er best i byen. Jeg prøvde og overbevise noen på sandnesgauker på um at vi på Ålgård så absolutt ikke ville høre til Sandnes. Jeg hater at det er så in å bo i byen. (forresten er det ut med blandet tall i matte...) Men jeg skal si en ting: At um er i byen gjør det ikke bedre enn impact. Jeg så hvor utrolig bra møtene på Ålgård er, og jeg ble så takknemlig.
En siste brumlehilsen fra Eli (som om)
I det siste har jeg søkt innom litt andres blogger. Jeg oppdaget en blog som hadde fått 60 kommentarer, noe som gjorde at jeg tenkte; hei, min blog er jo bare helt amatør og liten og ja... Menmen, det var interessant å se ut i den store verden.
Det å se andre som er bedre enn deg i noe, er både litt dumt men også veldig motiverende. Du får noen mål som sier; jeg også vil ha det slik! Eks: Torun som hadde det så superfint på rommet og i albumet!! Og andre sine blogger da!!
Sånn ellers hadde jeg min siste dag i kongeparken i dag. som om jeg ikke har sagt det før..hmm...David kunne av en eller annen grunn huske mange slike siste dager med meg i parken... Men i dag må det vær siste, parken har jo rett og slett ikke åpent mer nå. Men jeg kommer så til å savne parken! Jeg tror jeg må jobbe der i jul. Jeg klarer bare ikke gi slipp på den.
I går var jeg faktsik gjest i parken sammen med Bjarne. Da ble jeg kvalmen av å ta de tre barnekarusellene "Dyrene i Afrika", kakaokoppene og Ballongene. Og i dag stod jeg en halv time på q helspinn, det gikk jo helt rundt for meg. Jeg ble kvalmen da også. Og så klarte jeg å søle ut et brett med 30 blaute sjokolader...hmmm...det var ikke så kjekt nei...
I går var vi på um i gannkjerka. Dette har jeg alltid hørt utrolig mye bra om, så det var veldig kjekt å få komme der. Men selv om det var veldig bra, ble jeg utrolig stolt over babtiskkirka på Ålgård. Jeg hater at det er slik, men av en aller annen grunn tenker vi alltid at det alltid er best i byen. Jeg prøvde og overbevise noen på sandnesgauker på um at vi på Ålgård så absolutt ikke ville høre til Sandnes. Jeg hater at det er så in å bo i byen. (forresten er det ut med blandet tall i matte...) Men jeg skal si en ting: At um er i byen gjør det ikke bedre enn impact. Jeg så hvor utrolig bra møtene på Ålgård er, og jeg ble så takknemlig.
En siste brumlehilsen fra Eli (som om)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
